Edens hage og Åndens frukt, del 2

Jeg fortsatte å meditere over ordene fra 1.Mosebok kapitel 2 i går. De ville ikke slippe tak i meg:

"Herren Gud plantet en hage mot øst i Eden." (v.8)

Jeg var også en tur innom det lokale biblioteket, og lånte en liten bok av Clarissa Pinkola Estes med tittelen: "Den trofaste gartneren". Clarissa Pinkola Estes er en prisbelønnet poet, jungiansk psykoterapeut og tidligere direktør for C.G Jung Center for Education and Research i USA. "Den trofaste gartneren" er et knippe fint sammenvevde historier om tap og overlevelse knyttet til Clarissa's onkel, en krigsrammet ungarsk bonde og flyktning, en trofast gartner og hans vel av historier. En av disse historiene handler om skapelsen. Jeg vil ta med følgende, som passer så godt inn i det jeg nå skriver om hagen Gud plantet i Eden:

"Med stor glede skapte Gud de små trærne og de høye trærne, og fargestrålende frø og planter, slik at de også kunne bli historier om trær og frø, og planter. Gud lo av glede, og fra Guds latter falt stjernene og himmelen på plass. Gud satte det gylne lyset, sola, på himmelen for å herske over dagen, og månen, sølvlyset, for å herske over natten. Og Gud skapte dette slik at det ville bli historier om stjernene og månen, historier om sola, og historier om alle nattens mysterier."

Det var spesielt setningen: "Gud lo av glede, og fra Guds latter falt stjernene og himmelen på plass."

Jeg tenkte når jeg leste dette: Ja, slik - slik kunne det faktisk ha skjedd. Det er noe frodig, livsbejaende, gledesfylt over dette: "Herren Gud plantet en hage."

I boken: "All about Judaism" heter det: "Gjennom jødisk litteratur så er Eden blitt sett på som selve det perfektes paradigme." Vi finner det samme hos profeten Esekiel, hvor Eden kalles:

"Guds hage" (Esek 28,13)

Og i Esekiel 31,8 finner vi dette:

"Sedrene i Guds hage overskygget den ikke. Sypressene hadde ikke slike grener, og lønnetrærne hadde ikke kvister som den. Ikke noe tre i Guds hage lignet den i skjønnhet."

Eden var stedet for den fullkomne skjønnhet, harmoni, fred, overflod, raushet - alt del av Guds egen karakter. Det er rett å si at Eden gjenspeiler Skaperen.

Det er viktig at vi får med oss at når Bibelen snakker om at vi ikke skal elske verden "eller de ting som er i verden" (1.Joh 2,15), så handler det ikke om skaperverket, men om verden som verdenssystemet hvor djevelen råder. Skaperverket derimot skal vi fryde oss over, for det vitner jo om Gud.

(fortsettes)