Jesu seier over død og grav

Bo Giertz (1905-1998), biskop for Göteborgs stift i tiden 1949-1970, og forfatter av en rekke bøker - blant annet romanen Steingrunnen som har betydd svært mye for min egen tro - har vært min følgesvenn gjennom deler av kirkeåret. Hans bok: "Å tro på Kristus" er genuin tekstgjennomgåelse med daglig lesning for tiden advent til pinse. I en læremessig uklar tid som vår, er Bo Giertz en trygg følgesvenn. Jeg vil gjerne få dele noe av det Giertz skriver med utgangspunkt i 1.Kor 15,1-20.

Vi har i dag begynt lesningen av det femtende kapitel i 1.Korinterbrev, det kapitel i Det nye testamente som mest utføring behandler de dødes oppstandelse. Det er skrevet omtrent tyve år etter oppstandelsen. Vi møter her det apostoliske budskap, grunnet på apostlenes opplevelse under de førti dagene, da Jesus "lot seg sees av dem og talte med dem om Guds rike," og på hele den rike erfaring av livet sammen med den Oppstandne i urkirken.

Paulus begynner med å minne om hva han kaller hovedpunktet i krisendommen, nemlig at Kristus døde, ble begravet og oppstod på den tredje dag. Helt summarisk nevner han de viktigste åpenbaringene; de for Peter og for de tolv (her betyr det apostlene. På denne tid var de bare elleve. Ti av dem var tilstede). Videre nevner han en åpenbaring for mer enn fem hundre brødre på en gang. Det kan være den åpenbaringen i Galilea som Matteus nevner. Den finnes ellers ikke nærmere skildret. Han nevner også en åpenbaring for Jakob, Jesu bror. Han trodde ikke fra først av, men ble senere en av lederne for urmenigheten. Og til slutt føyer han til "alle apostlene". Tydeligvis er dette den åpenbaring som fant sted en uke etter oppstandelsen. Johannes forteller om det.

Alt dette sier Paulus at han har mottatt. Han bruker her en vending som var det stående uttrykk for formidlingen av en fast læretradisjon, noe som meddeles i den elementære undervisning. Det kan forklare hvorfor han er så summarisk.

Siden slår Paulus fast, at oppstandelsens faktum er hevet over enhver tvil. Det var folk i Korint som sa at det ikke fantes noen oppstandelse. Paulus svarer: Fordi Kristus har stått opp, fins oppstandelsen. Han er førstegrøden av de døde. Og at Han er oppstått, er ikke gjenstand for noen som helst tvil.

Paulus nøler ikke med å regne opp alle de forferdelige konsekvenser som følger av å ta feil på dette punkt. Er Kristus ikke oppstått, da er Paulus et løgnaktig vitne og har båret falskt vitnesbyrd mot Gud. Da er han og hans medkristne de mest ynkelige av alle mennesker. Da er hele menneskeheten enda i sin synd og har bare en rettferdig dom i vente. Mange tør knapt tenke en slik tanke. Paulus kan si dette i klartekst, uten omsvøp, for han vet at hans budskap er sannhet. Han har selv en gang vært en tviler, fornekter og forfølger, men nå kan han si som de andre apostlene: Denne Jesus har nå Gud latt oppstå, det kan vi alle vitne om. Eller som Peter sa innfor det Store Råd: Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.

Min Herre Jesus, du er førstegrøden av de hensovnede, den første som Gud har oppvekt. Du er den første blomst på det nye livets tre. Og oss har du gjort til skudd på det treet, for at også vi en gang skal slå ut og blomstre som du. Det var for vår skyld at du gikk gjennom døden til livet. Du trengte det ikke. Du hadde det evige liv allerede. Du levde hos din Far i grensløs lykke. Likevel ble du menneske og tok på deg lidelsen og døden for å vinne et liv som du kunne skjenke også til oss. Når jeg en gang skal sovne inn i døden, så vet jeg at du er min bror, som har dødd på samme måte. Du er førstegrøden, og du skal føre oss samme vei som du selv har gått, gjennom døden til livet. Jeg takker deg for at også jeg får være med i den skaren der du er den første blant mange brødre. Amen.