Stadig på farten - eller bli værende - utgjør vi en forskjell?

I påsken sendte en av TV kanalene et program om Orientekspressen. Vi fulgte den kjente skuespilleren David Suchet, som spiller Agatha Christie's mesterdetektiv Hercule Poirot, på Orientekspressens fred mot Praha. Det er mye som kunne sies om dette flotte reiseprogrammet, men det jeg vil frem til her handler om den betydningen som Orientekspressen fikk for forflytte seg fra et sted til et annet. Det er et før og et etter Orientekspressen. Før denne jernbanen tok mennesker med på en reise - både i geografi, kultur og tid - var folk flest i Europa stedbundne. De reise veldig sjeldent på ferie, og når det ble vanlig å ta noen dager fri var det sjeldent langt de reiste. Med unntak av pilegrimsreisene. Hvor annerledes dette er blitt! I dag reiser mange og de reiser langt, jo lengre, jo bedre for enkelte.

Så er da også tiden vi lever i preget av oppbrudd. Skal man bli noe må man bli det et annet sted enn det hvor man befinner seg! Å bli værende sees på av enkelte nærmest med en viss forakt.

Jeg kom til å tenke på hvor annerledes fader Johannes av Kronstadt tenkte. Det er han du ser på ikonet. Til høyre ser du et bilde av hans værelse. Han pleide å stå i det vinduet hver eneste morgen og tegne korsets tegn over Kronstadt og velsigne byen som han var prest for.

Han tjente den. Johannes av Kronstadt (1829-1908) tok ordene fra profeten Jeremia på alvor, der hvor han skriver om de bortførte jødene i Babel:

"Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren. For når det går den vel, så går det dere vel." (Jer 29,7)

Hva blir det med våre liv? Er vi fruktbærende?

Hvordan kan vi være det - egentlig - når vi stadig er på farten, stadig bryter opp, stadig skal oppleve mer? Når vi aldri slår røtter? Hva er galt med å bli værende der hvor vi er? Utgjøre en forskjell - der vi er?

Dette er tanker som opptar meg veldig den siste tiden.