Timen er kommet, del 1

Jeg gjengir her noe Lev Gillett har skrevet om Jesu soningsdød. Han har en enkelhet, samtidig en djubde som hjelper oss til å se hva Jesu soningsdød virkelig betyr:

Før sin lidelse løftet Jesus øynene opp mot himmelen og sa: 'Fader, timen er kommet.' Jesus har ventet på det tidspunktet som var fastsatt av Faderen. Nå er øyeblikket inne. Oppfyllelse av den guddommelige vilje krever underkastelse når tiden er inne. Enhver utsettelse eller for tidlig oppfyllelse er utelukket.

Da en engel viser seg for Jesus i Getsemane for å styrke Ham i Hans dødsangst, dreier det seg ikke om å skåne Frelseren for å tømme kalken. Engelen styrker Jesus for at Han skal få kraft til å ta kalken. Da Jesus nevner sitt navn, viker soldatene tilbake og faller til jorden. Deres fall viser klart at Jesus er den sterkeste og det er Hans frie valg å ofre seg selv.

I lidelsen etterlyser vi forgjeves den strenghet Jesus viste mot fariseerne og de skriftlærde, mot ormeyngelen og likedan ordet om 'lammets vrede'. Jo mere Jesus lider, desto mildere og mer barmhjertig viser Han seg. Min Frelser, Du elsker ikke menneskene mindre når du lider på grunn av dem enn før du led. Midt under min synd - samtidig som Du hater denne synd - er Din kjærlighet til meg størst og mest smertelig.

I sin lidelse begynte Jesus 'å bedrøves og engstes'. Hans menneskelige natur har erfart alle de angrepene og rystelsene som vi er så sårbare overfor. Allikevel forblir Hans guddommelige natur fast forankret i den fullkomne fred. Her møter vi den guddommelige fred i en menneskesjel som er 'bedrøvet til døden'.

Kirkemøtenes eldgamle lære om Kristi to naturer, forskjellige uten adskillelse og forenet i en og samme person uten sammenblanding - er ingen strid om ord, ingen spissformuleringer. Bare ved deres hjelp er det mulig for oss å fatte at i Jesus består Gdu og menneske hver i egen integritet og dog sammenfattet i en helhet. Uvær kan ryste et fjell i dets grunnvoller, mens toppen stadig ligger badet i et strålende lys.

'Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for sine venner'. Denne setningen gir oss den fullstendige og djupeste forklaringen på Frelserens lidelse. Den største kjærligheten er uten grenser. Den krever selvhengivelse inntil døden. Golgata dreier seg ikke om rettferdighetens krav og betingelser, men om kjærlighetens.

Herre, jeg står ved forten av ditt kors sammen med din mor Maria og den disippelen du elsket og med de kvinnene som forble trofaste mot Deg. Jeg våger å løfte mine øyne opp mot Deg og dette blikket på Ditt offer lærer meg hva jeg ikke maktet å gripe selv i Evangeliets ord. Dine føtter er naglet til trestykket. Ditt kors er vinpressen hvor den sanne vin presses ut. Du har ingen mulighet til å komme vekk. Her er stedet hvor Du har satt meg stevne. Her venter Du meg. Fastnaglet til korset finner Du Deg tålmodig i å vente. Kanskje kommer jeg ikke, men Du - Du er der - Du forblir der hvor Du lot deg anbringe.

(fortsettes)