Radikal kristentro i Russland, del 2

De første mennonitene som slo seg ned i Russland etterat keiserinne Katarina den store innbød europere til å bosette seg i riket, slo seg ned i området nordøst for Azarsjøen. Kikker du på kartet finner du Azarsjøen nederst til høyre.

To Mennonite-kolonier i Vistula området i nærheten av Warsawa kom under russisk kontroll, på grunn av grensejusteringer. Noen av familiene som tilhørte disse koloniene flyttet til Molotchena kolonien, som jeg omtalte i forrige bloggartikkel.

Når den prøysiske regjerningen gjorde det umulig å nekte militærtjeneste på grunn av religiøs overbevisning, ble de mennonitene som var igjen i området ivrige etter å flytte til Russland. De ble tilbudt land langs elven Volga i Samara. To kolonier ble etablert her i 1853 og 1861.

Koloniene ble formet som landsbyer. Disse besto av 15 til 30 familier, som hver hadde omkring 70 hektar land. Landsbyene hadde også et fellesområde som fattige mennesker kunne benytte seg av, slik at disse kunne dyrke sin egen mat. I koloniene ble jorda brukt til å dyrke ulike kornsorter, de drev frem kveg og holdt sauer. Grønnsaker ble solgt på markedene. Rundt 1830 var hveteproduksjonen dominerende. Etter hvert som innbyggertallet økte i koloniene ble det behov for mer land, og nye kolonier oppstod i Sibir og Turkestan. Disse koloniene inkluderte koloniene Bergtal, Neu Samara Colony og Mennonite kolonien i Altai.

Etter hvert som hveteproduksjonen økte oppstod det et stort behov for maskiner og utstyr. Mennonitene utviklet sine egne maskiner for innhøstning, og stod en tid for hele seks prosent av produksjonen av landsbruksutstyr i Russland. Dette gav arbeid til hele 1744 mennesker. Disse produserte årlig 50.000 gressklippere og 3000 slåmaskiner.

(fortsettes)