Tyrkia - verdens største unådde nasjon, del 3

I påvente av et bilde må jeg endre litt på rekkefølgen i artiklene om Tyrkia. Jeg starter dermed opp med å skrive om hvordan moderne misjon tok til i landet.

Så langt jeg har funnet ut kom de første protestantiske misjonærene til byen Mardin (bildet) i 1858. Dr Williams, den første misjonæren i Mardin, hadde da i flere år kjempet for å få fotfeste i denne splittede byen. De første misjonærene ble møtt med stor mistenksomhet, spott og spe, ikke minst fra den syrisk-ortodokse byen Midyat. Midyat var nemlig administrativt senter for et hundretalls syrisk-ortodokse - eller jakobitiske - byer i området og selve porten til fjellmassivet Jebel Noor. Byen Midyat var også strategisk for misjonærene, av den grunn at man via den kunne nå kurderne. Hele området var et lappeteppe av ulike språk, folkegrupper og religioner. Her fantes sunnimuslimer, alevimuslimer - hvis religion stod de iranske shiiterne veldig nær - og yezidier, som mente at man kunne dyrke både Gud og djevelen. Her fantes også flere ortodokse og katolske kirker, som seg i mellom førte mange stridigheter. De kristne i området ble sett på som andreklasses borgere, og måtte betale en egen skatt.

Byen Mardin var en imponerende by som lå ved Messopotamias nordlige grense. Den var bygget på toppen av en åskam nær femhundre meter over den veldige grønne høysletten som løper mellom flodene Tigris og Eufrat. Halvparten av byens innbyggere var kristne, den andre halvparten muslimer.

Sentrum for den syrisk-ortodokse kirken i området var det eldgamle Deyr-ul-Zafaran klostret, og det enda eldre klostret Deyr-ul-Umur, grunnlagt allerede i år 396. På 1870-tallet fantes det også i Mardin en stor gruppe syriske katolikker. Denne kirkeretningen var et resultat av at den romersk-katolske kirken et århundre tidligere hadde forsøkt å forene den syrisk-ortodokse kirke med den romersk-katolske. Både den syrisk-ortodokse og den syrisk-katolske kirke hadde hver sin patriark. Dessuten fantes det både nestorianske, kaldeiske, armensk-katolske og armensk-gregorianske kristne her.

Det var til dette mylderet av språk og ulike kristne- og muslimske tradisjoner at de første protestantiske misjonærene kom. Man talte for det meste arabisk i området, men det administrative språket var tyrkisk. Det fantes to kurdiske dialekter, to gammelsyriske dialekter, tre moderne syriske dialekter og i tillegg arameisk. Jakobiternes litturgiske språk var gammelsyrisk av den østarameiske varianten, som var nært beslektet med det språk Jesus talte. Assyrerne - som tyrkerne kalte 'suryani' - var en liten folkegruppe for seg selv. De talte syrisk, arabisk og kurdisk, mange av dem behersket også flere av de andre språkene.

I neste artikkel skal du få høre om munken Baulus Bursam - som ikke ble ulik Martin Luther.

(fortsettes)