Av og til kan man kjenne mismotet komme sigende. Resultatene av vårt arbeid kan kjennes så små. Da har det styket meg å tenke på mennesker som fortsatte å arbeide likevel, for så en dag å oppleve at Gud gav vekst.William Carey (tegningen) arbeidet og ba i syv år i India før han kunne døpe den første troende. I dag er denne baptistmisjonæren kjent som "misjonens far".
Adoniram Judson arbeidet syv år i Burma før han vant den første for Gud. Han ba syv ganger om dagen og rystet nasjonen.
Robert Morrison arbeidet og ba i syv år før han så den første kineser vunnet for Jesus. I dag opplever Kina kirkehistoriens aller største vekkelse, med mer enn 100 millioner kristne.
Robert Moffat arbeidet, ba og vetet i syv år før han opplevde at Den Hellige Ånd beveget seg i Afrika.
Hvorfor akkurat syv år? Jeg vet ikke, ikke annet enn at dette er fullkommenhetens tall. Det jeg vil ha frem er dette: De fortsatte arbeidet.
Apostelen Paulus skriver i Gal 6,9:
"Og la oss ikke bli trette av å gjøre det gode, for i rette tid skal vi høste, hvis vi bare ikke mister motet."
Fint at du skriver litt om dette, Bjørn Olav. Vi kan nevne mange eksempler på vekkelser og store resultater i misjonsarbeidet, men der det tok lang tid før de første resultatene kom. I ettertid beundrer vi dem som holdt ut, men der og da holdt mange på å gi opp.
SvarSlettDet er i dag lettere å få støtte til arbeid der man ser store resultater. Direkte og indirekte sies det at man må finne andre steder å misjonere enn der de store ting skjer. Men da glemmer man altså misjonshistorien som gang på gang viser at det store ofte begynte i det små.
Når kinesiske kirkeledere i dag snakker om årsaken til den store veksten i Kina i dag, viser de til misjonærene som arbeidet og slet i årevis, uten alltid å se så store resultater. Det samme tror vi kan skje i mange andre land der det ennå bare er få synlige resultater.