Knelende i bønn

En god venn av meg var nylig i Ukraina, hvor han besøkte en baptistmenighet. Han forteller at noe av det som gjorde så sterkt inntrykk på ham og kona, var at brødrene og søstrene der bøyde kne når de ba. Og ba gjorde de knelende flere ganger om dagen.

Dette har jeg opplevd flere ganger blant trossøsken i Russland og Romania. Her i Norge er det stort sett en glemt bønnestilling. Selv opplever jeg det ganske merkelig når vi i noen av disse "moderne" lovsangene synger at vi kneler innfor Ham, og så sitter vi lett henslengt i benkeraden! Vi gjør det vel kanskje "i ånden" da? Jeg synes mer det minner om liten ærefrykt for den tre ganger hellige Gud.

Nå finnes det mange ulike bønnestillinger som er beskrevet i Bibelen, både sittende, stående, gående og knelende. Alt til sin tid. Selv varierer jeg, men jeg har funnet at bønn på kne er blitt mer naturlig for meg med tiden. Særlig når jeg tilber, eller er i forbønn for noe eller noen.

Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himnmel og på jord." (Ef 3,14)

På kne innfor Gud kan vi kjempe i bønn, og hva er vel mer naturlig enn å knele eller ligge ustrakt innfor Gud, når den vi henvender oss til er Den Allmektige?

I Kristushymnen gjengitt i Filipperbrevet leser vi:

"I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære!" (Fil 2,10-11)

På bildet har en kunster sett for seg apostelen Peter knelende i bønn.