Kristen pasifisme, del 7

Her fortsetter professor Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"I vårt samfunn er det et annet spørsmål vi må stille oss: Hvilke retningslinjer finnes det for en kristen som deltar i en regjerings arbeid? I et forsøk på å være konsekvent med premissene jeg allerede har lagt, går det frem at kristne kan tjene i politiske posisjoner så lenge de ikke forsøker å skape en statskirke. Det er vårt ansvar som kristne å arbeide for at regjeringen er sekulær og til å respektere de kristnes frihet til lojalt å tjene deres egen konge. Kristne vil hjelpe politikere som sitter med politisk makt til å forstå hvorfor en kristen konstant må si: "Cæsar er ikke min herre, Jesus Kristus er Herre."

Av dette kan jeg utlede at kristne bare skulle tjene på et politisk nivå hvor de ærlig kan utøve sin funksjon uten å kompromisse deres troskap til Jesus Kristus som Herre. De skulle ikke vurdere å inneha hvor de ikke kan utføre sine plikter i deres jobb og forbli tro mot deres medlemskap i Guds rike. Å utføre sine sine plikter og bryte deres troskap mot Kristus er galt. På samme måte: å leve etter sin overbevisning og ikke utføre forpliktelsene arbeidet de gjør med den respekt til samfunnet en slik jobb medfører, vil også være feil. En kristen i et politisk verv tjener målsetningene til regjeringen akkurat like mye som en sekulær person gjør det, men en kristen er også vitne til de høye verdiene som Jesus Kristus representerer. Kristne skulle aldri bruke en mektig politisk posisjon som en mulighet til å oppnå Kristi mål for menneskeheten. For en kristen er ønsket om å herske alltid feil. Vårt utgangspunkt er å tjene. Bevisstheten om dette vil holde oss borte fra å strebe etter makt, et stev som Malcom Muggeridge kalte: 'viljens pornografi.'

Den som aksepterer dette standpunktet - at Nytestamentes ikkevoldslinje er det krav Kristus har gitt sine disipler som et uttrykk for realitetene i Hans rike - de vil også følge andre evangeliske premisser i troskap mot Jesus Kristus. For eksempel: Kan man delta i krig og ta livet av en person som Jesus Kristus døde for når vår viktigste oppgave er å vinne dem personen slik at den blir vår bror eller søster i Kristus? Eller: siden Guds rike er globalt og er et uttrykk for ulikhetene til hver nasjon og folkegruppe, når ens eget land er i krig med med et annet land, kan da kristne delta vel vitende om at om de så gjør vil kunne være i krig med personer som hevder at de tilber den samme Herre?

(fortsettes)