Mot til å møte en djupere smerte

Ved siden av Henri Nouwen, har kanadieren Jean Vanier (bildet) betydd mye for min egen teologiske tenkning rundt det som har med lidelsen å gjøre. De bærer begge med seg en ærlighet og en menneskelighet, som jeg savner hos mange andre. Dette er ikke teoretikere, men mennesker som har levd og stridd med livsspørsmålene. Vanier er grunnleggeren av Tro og Lys bevegelsen og Arken-fellesskapene for mennesker med mentale handikap.

Jean Vanier skriver - med mer enn 20 års erfaring fra det å leve sammen med mennesker med mentale handikap - om mot til å møte en djupere smerte. La meg sitere fra noe Vanier skriver i boken The Broken Body:

"I fellesskapets skjøre skjønnhet fins også smerte. Gjennom vår evne til å elske vekkes også vår sårbarhet og følsomhet.

Når barrierer og forsvarsmekanismer forsvinner, oppdager vi kjærlighetens kildevann, men også mørkets makter: vårt behov for å eie, vårt ønske om å knytte andre til oss for å fylle vårt tomrom - ofte symbiotisk, sjalusi, hat og seksuelle behov som forstyrrer oss. Kjærlighet er ikke bare vakker, men er ofte blandet med frykt for å gå for langt, blir for involvert, så vi mister vår 'frihet', for å bli såret - for når vi elsker, blir vi også sårbare. Å elske medfører risiko.

Når vi nærmer oss sårede mennesker, kommer våre egne sår til overflaten, særlig når vi blir slitne, nedfor eller mangler kontakt med oss selv."

Jeg blir stadig mer overbevist om dette: vi trenger ikke mer herlighetsteologi, men vi kunne trenge enda mer ærlighetsteologi. Vi trenger trygge åndelige rollemodeller som ikke bare snakker sant om livet, men som lever livet slik at det blir troverdig å etterfølge.