Undring om sykdom og bønn

Sykdom gjør at jeg for tiden tilbringer mye av dagen liggende. Det setter sine begrensninger. Ordene fra 2.Kor 12,9: "Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet," - oppleves - bokstavelig talt.

Innimellom leser jeg en annens dagbok! Og ennå en gang finner jeg så mye å lære av Henri Nouwen. Hans ærlighet gjør meg godt.

I en av sine dagboksopptegnelser nevner han Rose. En 22 år gammel kvinne som ser ut som om hun ikke er mer enn 14: veldig tynn, skrøpelig, svært såret, og svært vakker. Hun kan ikke snakke, og er veldig dårlig på å gå, men hun er en kilde til glede for alle de som er i hennes nærhet.

En dag ble Rose alvorlig syk. Og kommuniteten hvor Nouwen bor, kommer sammen i kapellet for å be for henne. Her er både funksjonshemmede og funksjonsfriske. Og de ber sammen. De funksjonshemmedes bønn er enkel, direkte, og deres nærhet til Gud får Nouwen til å føle seg som en betrakter. Han misunner dem deres helt spesielle nådegave til å be. Etter bønnen blir Nouwen omfavnet av dem. De klemmer og kysser ham, og han føler seg med ett så velkommen inn i deres fellesskap. Inn i deres sårbarhet.

Så skriver Nouwen:

"Herre, gi meg et hjerte som disse menneskene slik at jeg kan forstå enda bedre dybden av din kjærlighet."

Det er en bønn jeg ber disse dagene som er fulle av så mange spørsmål og så mye undering rundt dette som har med sykdom og bønnesvar å gjøre.