Ved to venners død

Denne uka har vært preget av mye vemod og sorg. Med noen få dagers mellomrom er to av mine venner døde. Den ene døde på grunn av sykdom, den andre valgte å avslutte livet selv. Livet er slett ikke enkelt. Det er mange som sliter. Jeg tenker mye på de to som er gått ut av tiden, og på deres familie og deres venner.

Begge disse dødsfallene reiser mange spørsmål. Jeg har ingen svar. Det er noe gåtefullt ved livet. Det er slett ikke A4.

Det er et dikt av Hans Børli som betyr mye for meg. Det heter Junikveld og det lyder slik:

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen ...

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster ...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her ute på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

La oss ta godt vare på hverandre, og være snille mot hverandre. Det er mange ting som slett ikke er viktig. For det er sant som Børli skriver: den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen.

Bildet er tatt av min datter, Benedicte, på en av de fine turene vi har hatt sammen på Eiktunet kulturhistorisk museum. Jeg er ute sammen med Poirot.