Sann Gud og sant menneske

Fordi vi lever så løsrevet fra historien er det lett å tro at de problemstillingene vi står overfor er vi ganske alene om. Enkelte ser også ut til å mene at vi som lever i dag vet så mye mer enn de som levde før oss.

Da er det godt å lese kirkehistorie! For når man så gjør finner man ut at andre har tenkt og skrevet om mye av det vi kjemper med, er kamper allerede vunnet. En av dem som kjempet en slik kamp, og vant, er Maximus bekjenneren.

Maximus bekjenneren, eller Maximus teologen eller Maximus av Konstantinopel, som han også ble kalt, var munk, teolog og forfatter. Født sannsynligvis i 580 og død i 662.

Det var en av vennene til Maximus som gav uttrykk for noe som er blitt kalt monoteietismen, som er en del av den kristologiske læren - det vil si: læren om Kristus. Maximus ble dratt inn i kontroversen rundt disse spørsmålene og ble av de som støttet den kalkedonske posisjonen. Denne går ut på at Jesus både hadde en guddommelig og en menneskelig vilje. Har dette noen stor betydning?

Ja, opplagt! Om Kristus ikke hadde blitt fullstendig menneske - om Han bare hadde hatt en guddomelig vilje og ikke en menneskelig - ville ikke frelsen lenger være mulig.

Jeg sitter og tenker på Kristus hymnen i Filipperbrevet kapitel 2:

" 6 Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,

7 men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.

Da han sto fram som menneske,

8 fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset."

Stadig må vi vende tilbake til inkarnasjonens store under: Gud kommet i kjød. Det forandrer alt. Det heter slik i 1.Tim 3,16, en av de tidlige trosbekjennelsene:

"Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort.
Han ble åpenbart i kjøtt og blod,
rettferdiggjort i Ånden,
sett av engler,
forkynt for folkeslag,
trodd i verden,
tatt opp i herlighet."