Fra martyrhistorien, del 3

Dypt inne i den fjellrike sørlige delen av Østerrike vokste, Andreas Wurtz, opp i provinsen Kaernten. Han var født i 1712, og som en ung mann giftet han seg og begynte et nytt hjem i Sankt Peter, i dalføret hvor elven Drau renner. Lik alle andre de kjente, var Andreas og hans kone, katolikker. Da deres første barn ble født i 1739, gav de henne navnet, Magdalena, og hun ble døpt i sognekirken. Men deres lykke ble kortvarig. Ikke lenge etterat Magdalena ble født, døde kona til Andreas. Han levde som enkemann i flere år, før han giftet seg med en ung enke, Margarethe Strauss. Hun hadde to små jenter, Elisabeth og Christina. Christina var på samme alder som Magdalena, så de ble "tvillinger".

Lik alle andre innbyggere i Sankt Peter arbeidet Andreas som bonde. Herren velsignet ham og hans kone med to barn til, Anna og Christian. Men Andreas var ikke lykkelig. Han bekymret seg for sin sjel. Var det virkelig sant at sognepresten kunne tilgi ham hans synder?

I 1753 skjedde det noe. Noen hadde smuglet inn en Bibel fra Tyskland, samt en bok som het: "Sann kristen tro". Andreas fikk tak i denne Bibelen og denne boken. Fra da av visste han i sitt hjerte at den tro han hadde praktisert frem til nå ikke var sann og at han måtte endre seg. Men det var ikke enkelt.

Andreas visste at det å forlate Den romersk-katolske kirke innebar tap av alle hans eiendeler, sannsynligvis også hans liv. Det var derfor med tungt hjerte at han og hans kone fortsatte å delta i den katolske messen. Men i dypeste hemmelighet møtte Andreas og hans kone noen andre midt på natten for å fortsette å lese Bibelen, og for å be. En natt leste de ordene i Matt 19,29:

"Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og arve evig liv."

'Det er et løfte,' sa Andreas, 'men det har ikke gyldighet før jeg handler på det.'

(fortsettes)

Bildet viser Kaernten slik byen ser ut i dag.