Det er forrykende spennende å lese om kampen for den overleverte troen! Judas skriver jo i sitt brev: "Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert." (Jud v.3) Og det er tydelig at de kristne i de første århundrene var svært opptatt av å finne fram til sannheten i alle teologiske spørsmål.I dag hvor relativismen er fremtredende er det jo så mange slags sannheter, og det aller meste synes å bli godtatt - men for den unge kirken var det kun èn sannhet. Sannheten måtte være èn, ganske enkelt fordi sannheten var en person, Jesus Kristus. "Jeg er sannheten ...", erklærer Han i Joh 14,6.
Den tidlige kirken følte seg forpliktet på å være sannhetssøkende. Derfor la de Guds ord til grunn og den innsikt de hadde fått gjennom lesningen av Den Hellige Skrift, og den tradisjonen som vokste fram, til å formulere troen slik at den ble bindende for dem alle.
De syv økumeniske kirkemøtene - eller konsiliene - drøftet tidens brennende spørsmål og satte ord på det som er en felles plattform for Den udelte kirkes lære.
I dag er det helt andre holdninger som kommer til syne enn den enhet som fantes i den tidlige kirken. Nå gjelder det visst å godta det meste, og da vesentlig på et følelsesmessig grunnlag. Det er spesielt å høre mennesker si: "Dette er ikke den kirke jeg vil ha!", for det viser hvor langt unna originalen vi er kommet. Spørsmålet om sannhet settes til side - i toleransens navn. Man følger private ønsker og tidens trender, og det kristne fellesskapet brukes mest når en har behov for det.
For meg personlig har det betydd mye å lande i den overleverte tro, slik vi kjenner den fra apostlene. Den har vist seg å tåle tidens herjinger og er blitt stående klippefast. Takket være at noen våget å ta et oppgjør med den første tidens forsøk på å fjerne seg fra det som en gang for alle er blitt overgitt oss, og satt originalen ned på papiret. Så vi ikke behøver å være i tvil.
I noen artikler fremover skal vi se litt nærmere på hva de syv økumeniske kirkemøtene kom frem til.
(fortsettes)
Hvis disse beskrivelsene av de 7 kirkemøtene skal være noe i nærheten av sannferdige, så er du nødt til å også å ta med de avvik fra troen som de innebar.
SvarSlettMed andre ord, de erstatningene eller endringene i troen som ble gjort. Så det håper jeg du får med.
Mvh Frank Juliussen
Du får vente å se.:D Men jeg vet ikke helt hvilke avvik det skulle være.
SvarSlettJa det blir spennende å se. Jeg tenkte på at det står i skriften at en ikke skal legge noe til eller trekke noe fra.
SvarSlettDen troen som Judas snakket om, og oppfordret oss til å kjempe for, den var allerede etablert.
Den kjente han godt til.
Alt som kom av endringer eller avvik fra Bibelen i etterkant er derfor ren erstatningsteologi.
Det som ble endret av kirkefedrene, og jeg tenker spesielt på kirkemøtet i Nicea, er lett tilgjengelig informasjon.
Mvh Frank Juliussen
Å snakke om den udelte kirke og dens lære, blir for meg en umulig konstruksjon, Bjørn Olav! Allerede kort tid etter apostlenes død krøp vranglæren inn. Det har aldri funnets en organisert, universal og udelt kirke som rommet alle sanne troende!Dette har heller ikke noe med enhet og Joh. 17 å gjøre!
SvarSlettMvh. Cato
En konstruksjon kan det vel ikke være, Cato, det er jo en historisk kjennsgjerning. Så historieløse kan vi ikke være.
SvarSlettOm det ikke har vært en organisert, universell og udelt kirke så løy Jesus i Matt 16. Dessuten ser vi jo allerede i NT at den eksisterer! Om ikke den udelte kirke har med enhet å gjøre, hva handler da enheten om?
Hva mener du med en historisk kjennsgjerning i denne sammenhengen? Hva da med monanismen f.eks.? De ble etter hva jeg skjønner aldri akseptert av den offisielle kirke! Altså ingen full enhet!
SvarSlettDet Jesus snakket om i Matt. 16 var jo ikke en kirkelig organisasjon! "MIN" menighet, sa Jesus!!
Jeg går ut fra at du sikter til montanismen?
SvarSlettDette er egentlig et godt eksempel på at det fantes en Kirke som tok vranglæren på alvor! Kampen mot montanismen viser at det var enhet i Kirken. For ordens skyld: Montanismen har en spesiell "profetisk" retning som oppstod i det 2. århundre. De forkynte blant annet at det skulle bli opprettet et nytt Jerusalem i nærheten av Pepuza i Lilleasia, ikke langt fra det nåværende Ankara.
Men Kristi menighet er ikke en uorganisert størrelse, Cato, den har da i aller høyeste grad en organisering.
Dette er et typisk uttrykk for den katolske kirke, alle som den ikke aksepterte ble vranglærere og bannlyst! Dette ser vi jo klart også fra nyere historie. Det finnes også positive ting med montanistene, de var en vekkelsesbevegelse - en slags pinsevekkelse. Vi kjenner den mest fra den herskende kirkes utsagn, men det finnes andre meninger om dette!
SvarSlettGuds menighet, Kristi legeme kan ikke bindes til en kirkelig organisasjon, det viser NT, historien, reformasjonen og frikirkeligheten med all tydelighet!! Problemet med denne tanken blir som den katolske kirke har hevdet gjennom århundredene, at DEN er KIRKEN! Og den har et tilleg til Bibelen, nemlig KIRKENS TRADISJONEN. Dette gjelder både romersk katolske og den ortodokse kirke!
Mvh.
Cato.
Kirkehistorikere vil nok ikke ubetinget være enig med deg i dette, Cato.
SvarSlettGunnar Westin, professor i kirkehistorie ved Uppsala Universitet, skrev i sin tid "Frikirkenes historie". Den ble i sin tid utgitt av forlaget til Det Norske Baptistsamfunn, Norsk Litteraturselskap.
Montanistene var ikke en bevegelse som strengt tatt kan sammenlignes med urkirken, fordi det ikke var snakk om en åndsutgytelse over grupper av mennesker, slik vi kan lese om i Apostlenes gjerninger. Det var snakk om "tre åndsfylte profeter" (Westin), nemlig Montanus selv og to kvinner: Priska og Makimila.
Westin skriver at montanistene var preget av: "... høye krav på åpenbarelsesprivilegier, den ensidige apokalyptikken, den strenge asketismen og den løsslupne ekstasen"
En av disse åpenbaringene handlet om at Jesus kom snart igjen, og at Han skulle komme igjen i Pepuza i nærheten av dagens Ankara. Det stemmer veldig dårlig med Skriften, for å si det diplomatisk!
Ellers blir det for meg ikke seriøst når du skriver: "Dette er et typisk uttrykk for den katolske kirke, alle som den ikke aksepterte ble vranglærere og bannlyst!"
1. Det eksisterte ikke noen katolsk kirke i betydningen Den romersk-katolske kirke på denne tiden.
2. Hva gjorde urkirken med vranglærere? Ble de akseptert der? Hva sier NT om det?
Blir historikere ubetinget enige, Bjørn Olav? Alle er nok ikke enige med Westin.Her er en interessant leksjon om montanistene:
SvarSletthttp://www.enduringword.com/history_audio.htm
Tertullian var montanist, visste du det?
Mvh.
Cato.
Ja, jeg visste at Tertullian var montanist en periode.
SvarSlettDet er interessant å se på de ulike bevegelsene som fantes i kristenheten på denne tiden. Det gjelder både montanistene, markionittene, novatianerne, donatistene og senere paulikanerne. Dessverre vet ikke så altfor mye om dem. Men det er også viktig å se kritisk på deres lære. De var ikke bare bevegelser i oposisjon til den bestående kirke, men de lærte også mye underlig. Det kommer vi ikke bort fra.
Hva montanistene angår så betonte de jo sterkt askese. Det er vel ikke helt i tråd med pinsebevegelsens moderne syn?
Ellers så linken spennende ut. Takk skal du ha, gode broder!
SvarSlettMen vi må vel også da se på den offisielle kirkelæren, var den så ren? Barnedåp og sakramentslæren, pavevelde for å ta de mest sentrale. Ikke så rart det ble noen opponenter!Kirkelandsskapet er kanskje ikke så forskjellig da og nå!!? :-)
SvarSlettMvh.
Cato.
Hva angår de syv økumeniske kirkemøtenes lære om kristologien, tror jeg svært få kristne vil være uenige i, Cato. Det er klassisk kristen tro, og det er svært interessant å sette seg inn i dette. For vi møter nemlig igjen en del av de samme problemstillingene i møte med f.eks den nye "messianske" bevegelsen, og i noe av trosbevegelsen.
SvarSlettDernest må du ta i betraktning at det var først mot slutten av 1050-årene at spørsmålet om paven ble aktuelt. Det er i 1054 at Øst- og Vestkirken skiller lag blant annet på dette spørsmålet. Det var også andre forhold, men dette var hovedspørsmålet som førte til skismaet.
Nå sikter jeg ikke til deg, men jeg tror det generelt er liten kunnskap til hva som lå til grunn for de syv økumeniske kirkemøtene, og hva som ble fattet av vedtak. Mange - og da særlig innen pinsefamilien - vil ikke se på dette på alvor, men skyver det fra seg som noe "katolsk". Det er leit, fordi jeg tror mange - ja de aller fleste av oss - vil ha godt av å sette seg inn i problemstillingene dengangen, og kanskje bli overrasket over hvor aktuelle de er.
Men det jeg opplever er nesten en agressivitet hos enkelte når dette bringes til torgs. Det gjelder særlig de nye "messianske" gruppene, og noen pinsesammenhenger.
Den kristne bokringen ga i 1970 ut en bok av Thoralf Gilbrant som heter "Jeg tror" og som bygger på en prekenserie over den apostoliske trobekjennelse som han hadde holdt i Oslo. Jeg ser at jeg iallefall har lest noe i den, jeg har brukt merkepenn på kristologien! :-)
SvarSlettDessverre har jeg ikke fåẗt lest denne boken. Skulle gjerne gjort det, men dessverre eier jeg ikke noe eksemplar.
SvarSlettDet er et problem at det finnes så få bøker i dogmatikk skrevet at frikirkelige med pinse- eller baptistbakgrunn.
Et av de store problemene i vår tid er mangelen på kunnskap om ikke bare kirkehistorien, men dogmatikken. Er det noe rart det blir mye forvirring?