Fra martyrhistorien, del 1

Navnene Andreas og Katharina Kolb er nok ukjente for de aller fleste. Men de er samtidige med Martin Luther. De tilhørte den voksende gruppen av mennesker som ved å få muligheten til å lese Bibelen selv, begynte å stille spørsmål ved både Den romersk-katolske som den lutherske kirkeforståelsen.

18.januar 1530 bringer ekteparet Kolb, som var enkle bønder bosatt i Zella Sankt Blasii (bildet), som ligger nær Ohrdruf i Sachsen-Gotha, inn for de lokale kirkemyndighetene. De skulle snu opp ned på deres liv og fikk svært dramatiske konsekvenser. Andreas og Katharina Kolb måtte svare med sine egne liv.

Det hele begynner ett år tidligere. En omreisende forkynner, en mann ved navn Volkmar, kom til deres landsby og sa til beboerne i Zella Sankt Blasii: "Alle som vil være en sann kristen må forlate alt han eier og lide forfølgelse og død." Volkmar talte med overbevisning og kraft. Budskapet, selv om det skremte enkelte med sin radikalitet, overbeviste andre om nødvendigheten av å legge alt bak seg og følge Jesus. Når så Volkmar kalte dem som ville følge Jesus til å forsegle sin avgjørelse med å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro, lot Andreas og Katharina Kolb og dem andre seg døpe 7. juni 1528.

Ikke før hadde de lutherske myndighetene i Sachsen-Gotha hørt om dåpshandlingen, før de slo til mot "gjendøperne" (anabaptistene). Forut for denne var en ny lov vedtatt som innebar at kun autoriserte prester i den lutherske kirken kunne døpe eller forrette nattverd. De som overtrådte denne bestemmelsen kunne tortureres, og i verste fall bli halshogget.

Andreas og Katharina Kolb hadde ikke noe annet å gjøre enn å overlate barna sine, det ene fire år, det andre ett år, til noen betrodde slektninger, og flykte. Det samme gjorde de andre ekteparene som hadde latt seg døpe. Balthasar Armknecht og hans kone forlot fire barn, det eldste var ni år. Kaspar Komel og hans kone forlot fire små barn, det samme gjorde Georg Ungers, og Konrad Eiglers måtte forlate sin baby. Noen annen utvei enn å overlate barna til andre var det ikke.

Myndighetene fanget Andreas og Katharina Kolb først. Ekteparet ble ført til Reinhardsbrunn, et gammelt kloster som lutheranerne hadde omgjort til fengsel. Dette lå i nærheten av Gotha. Her ble de forhørt og truet på livet.

Andreas fortalte dem sannheten: "Vi har latt oss døpe på bekjennelsen av vår tro."
Han skjulte ikke noe for myndighetene, og de som forhørte ekteparet ble grepet av deres ærlighet og ydmykhet, og de bestemte seg for å advare dem og la dem så få gå. "Hvis jeg har tatt feil så vil jeg gladelig vende tilbake til statskirken," sa Andreas til sine forhørere.

Tilbake i landsbyen ble Katharina og Andreas Kolb styrket i sin overbevisning om at det de hadde gjort var riktig. De møttes med andre av samme overbevisning. Alle hadde det til felles at de levde og kledde seg enkelt, de møtte det onde med det gode, de delte det de eide med andre i fellesskapet, og de bad ofte sammen.

Et år senere ble de arrestert på nytt og ført til fengslet i det tidligere klostret.

Nå begynte torturen.

(fortsettes)