Vårt hjemland er himmelen

På Facebook har jeg deltatt i en interessant samtale om Jesu ikke-volds budskap, og om konsekvensen av dette budskapet: aktivt engasjement for fred og forsoning. I denne sammenhengen er det ikke til å unngå at det også blir snakk om forsvar av et lands grenser. Fordi dette er et viktig spørsmål i seg selv, utdyper jeg her hvordan jeg selv ser på dette:

Jeg bor i Norge, hvor jeg er født og oppvokst. Men i 1972 - for 38 år siden - ble jeg borger av et annet rike. Om dette skriver apostelen Paulus i Fil 3,20:

"Men vårt borgerskap er i Himmelen, og derfor venter vi også stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus."

Ordet borgerskap kan også oversettes "hjemland". Som himmelborger har jeg andre forpliktelser, privilegier. De lover og prinsipper som gjelder for dette Riket finnes i blant annet Bergprekenen. Når disse lovene og prinsippene kommer i konflikt med et lands lover, så er jeg forpliktet på mitt hjemlands lover. Av og til innebærer det at man må lyde Gud mer enn mennesker, og det igjen kan føre til at man i noen land blir arrestert for sin tro og overbevisning - slik de første kristne ble det.

Vi ser denne konflikten mellom en stats interesser og himmelriket i Apgj 17,6-7:

"Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit! Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge."

Her er vi ved selve kjernen: En annen, en som heter Jesus, er konge!

Som kristen kan vi bare bøye oss for èn eneste: Han som er Kongenes Konge og Herrens Herre. Det vil kunne bety at vi kommer i konflikt med andre lover. I Norge gjelder dette f.eks de nye kjønssnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven, som en sann kristen ikke kan bøye seg for.

Som borger av himmelriket bruker vi ikke denne verdens våpen til forsvar. Vi har ikke noe land å forsvare, ikke noe annet enn himmelen. Når vi skal forsvare et stykke land her på jorden, vil vi komme i den situasjonen at vi må drepe andre mennesker. Og det å ta liv er ikke et alternativ for en kristen. Vi skal derimot elske våre fiender.

"For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, i det vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)

Her kan du lese om hvordan de første kristne så på dette:

"I denne troen døde alle disse uten å ha fått det som var lovet. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden. Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland. Hvis de hadde tenkt på det landet de dro ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem." (Hebr 11,13-16)

Det henvises her til de som levde i Den gamle pakt, men dette er også gyldig for vi som lever i Den nye pakt.

En kristen er en pilegrim her på jorden - han eller hun - er på gjennomreise til vårt opprinnelige bestemmelsessted: himmelen. Det får konsekvenser på alle områder av vårt liv her på jorden.

Bildet viser en gruppe anabaptister tilhørende Bruderhof-bevegelsen. Anabaptistene la veldig sterk vekt på deres himmelske tilhørighet, og det førte blant annet til at de ikke avla ed eller deltok i militæret.