Kampen for den overleverte troen, del 10

Det var Patriark Sergios av Konstantinopel mellom 610-638, som utformet det som er blitt kalt den "monoteletiske læren". Denne ble kunngjort ved en keiserlig erklæring i 638, og var nok et forsøk på å forene Kirken. I følge denne læren har Kristus to naturer. men bare èn guddommelig vilje.

En tid synes dette å være et standpunkt som gjorde det mulig å forene ulike grupper innen Kirken, men to fremtredende teologer: en munk kalt Maximus Bekjenneren og patriark Sofronos av Jerusalem (bildet), stemplet læren som heretisk. Mens Maximus Bekjenneren er en av de kjente skikkelsene i Kirkehistorien for oss i dag, er det ikke slik med patriark Sofronos. Jeg skal derfor redegjøre litt nærmere for hvem han var. Men først noen få ord om Maximus Bekjenneren.

Maximus Bekjenneren (580-662) var sekretær for daværende keiser Keraklios i Konstantinopel, men forlot denne stillingen og gikk i kloster. Han ble den ledende teologen i striden om Kristi to viljer. Maximus holdt fast ved troen på at det hos Kristus finnes både en menneskelig og en guddommelig vilje. For dette måtte han bøte med livet. Han nektet nemlig å inngå noen form for kompromiss om dette.

Patriark Sofronos ble født i Damaskus rundt år 560. Allerede som ung mann utmerket han seg med sin fromhet og sin iver i studiene. Han hadde en særskilt begavelse når det gjaldt å studere filosofi og ble kjent som Sofronos den vise.

Sofronos kom til Jerusalem for å bo i Den hellige Theodosios kloster. Der ble han venn med munkpresten Johannes Moschus. Etter en tid ble denne Johannes Sofronos' åndelige far. Sammen besøkte de en rekke klostre og skrev ned de livshistoriene og den åndelige visdommen som de fikk høre gjennom de asketene de besøkte. Dette ble til en egen bok som fikk navnet "Leimonarion" på gresk, og som på norsk kan oversettes "Den åndelige hagen". Boken, som finnes i en svensk oversettelse utgitt på Artos forlag, fikk en sterk anerkjennelse i forbindelse med det syvende økumeniske kirkemøtet.

Når perserne begynte å invadere Israel forlot fader Johannes og Sofronos Jerusalem og flyttet til Antiokia, i det nåværende Syria. Derfra dro de til Egypt. Her ble Sofronos alvorlig syk, og under denne perioden bestemte han seg for å bli munk. Etter at han kom seg fra sykdommen bestemte de to seg for å bosette seg i Alexandria. Der ble de tatt imot av patriark Johannes den nådefulle, og kjempet sammen med ham mot monofysitiske læren.

Sammen med patriark Johannes den nådefulle, reiser Sofronos og fader Johannes til Konstantinopel. Underveis dør patriarken. Fra Konstantinopel drar Sofronos og fader Johannes til Rom, sammen med 18 munker. Her dør fader Johannes. Sofronos bestemmer seg for å bringe den døde tilbake til Jerusalem og få han gravlagt der. Her blir han begravd i den hellige Theodosios' kloster.

I år 628 vender daværende patriark av Jerusalem, patriark Zacharias (609-633) tilbake til Jerusalem, fra sitt fangenskap i Persia. Etter ham blir en mann ved navn Modestus innsatt som patriark i Den store konges by, og når han dør blir Sofronos hans etterfølger. Som patriark skulle Sofronos oppleve at Jerusalem ble omringet av muslimer i to år, og mange led forferdelig.

I neste artikkel skal vi se nærmere på det sjette økumeniske kirkemøtet som holdes i Konstantinopel i 680-81.

(fortsettes)