Kampen for den overleverte troen, del 16

Ikonoklasmen - eller den såkalte billedstriden - fant sted samtidig med dramatiske forandringer i det bysantinske imperiet.

På 600-tallet hadde araberne invadert det bysantinske imperiets provinser fra Syria gjennom Israel og Egypt og videre langs Middelhavets kyster langs Afrikas rand like til Atlanterhavet. Tapene av disse områdene innebar at Islam nå ble den rådende religionen i disse tidligere "kristne" områdene. Jeg skriver kristne i anførsel da vi ikke kan snakke om geografiske områder som kristne. Kristne er noe bare mennesker kan bli, men det er slik det gjerne omtales blant historikerne.

Det mektige bysantinske riket minsket nå i omfang og betydning, og omfattet ikke mer enn Konstantinopel og det vi kaller Lille-Asia. Tessaloniki og Thrakia ble stadig utsatt for trussler fra slaver, avarer og senere også fra bulgarere. Kontakten mellom hovedstaden og provinsene i det sørlige Italia ble stadig vanskeligere. Det bysantinske riket lå nå inneklemt mellom det arabiske imperiet i øst og det fremvoksende karolingiske imperiet i vest.

Man skal ikke se bort fra at denne politiske, sosiale og kulturelle ustabile situasjonen bidro sterkt i den inkonoklastiske striden. For nå styrkes båndene mellom keiser og kirke ytterligere. Rikets administrasjon gjennomgår på denne tiden store forandringer og bygges opp rundt keiseren med en miltiær struktur, og keiseren som forsvarsmaktens fremste representant og leder. Denne sentralisering ledet til det man kaller caesareopapisme: keiserens makt over kirke og kloster blir om enn enda sterkere.

Hva innebærer så dette? Jo, med hjelp av ikonoklasmen og det nye administrative maktvertøyet kunne keiseren fokusere folkets oppmerksomhet på sin egen person i stedet for de hellige personene som Kirken og munkene krevde venerering av. En annen side av dette som man heller ikke skal glemme er at keiseren utyttet inkonoklasmen til å konfiskere eiendom fra kirke og kloster.

I det greskspråklige romerske imperiet - slik bysantinerne selv oppfattet det - var det en nær relasjon mellom keiser og patriark. Bysantinerne oppfattet keiseren som isapòstolos - likeverdig med apostlene! Keiseren personifiserte Kristi jordiske budbærer, slik de så det, mens Kristus var den eneste kỳrios, Kongen, Herren. Ut fra sin teologiske legitimitet kunne keiseren få den høyeste kirkelige makten til å gi etter for hans bestemmelser. Vi skal ikke glemme at på denne tiden var alle spørsmål om lære eller filosofiske retninger mer eller mindre poltisk forankrede, og fikk derfor uunngåelige politiske og sosiale følger.

(fortsettes)