Kampen for den overleverte troen, del 9

På 500-600 tallet preges av et fortsatt ønske om å gjenforene kirken etter splittelsene etter kirkemøtene i Efesos (431) og Khalkedon (451).

Et slikt forsøk på forsoning innebar blant annet en ny gjennomgang av læren som ble målbåret av biskop Kyrillos av Alexandria på 500-tallet, innføringen av den såkalte "teopaskittformelen", som erklærte at Jesus som Gud led på korset, og revurderingen av betegnelser som physis (natur) og hypostasis (substans).

Det er keiser Justinian som også kaller inn til det femte økumeniske kirkemøtet. Det skjer i Konstantinopel i 553. Også dette er et kirkemøte hvor man gjennom kompromisser kommer frem til sine vedtak. Og som før skjedde dette ved fordømmelse av èn retning, i dette tilfellet dreide det seg om en gruppe på tre antiokenske teologer fra 300-400 tallet.

Nå skal man merke seg et poeng som flere kirkehistorikere trekker frem i forbindelse med nettopp denne store uenigheten i teologiske syn. Disse uenighetene kan ha blitt forverret og vanskeliggjort av ikke minst språklige, etniske og en skal heller ikke se bort fra politiske skiller. Faktum er at de såkalt ikke-khalkedonske kirkene stort sett lå i rikets østlige deler og de bestod av folk som ikke hadde gresk som morsmål. Geografien har muligens også vært en medvirkende faktor. Det er mulig at mange av medlemmene av de ikke-khalkedonske menighetene følte seg avskåret og fremmedgjort av biskopene som representerte Kirken. De befant seg jo tross alt i den for dem fjerne hovedstaden Konstantinopel.

Men vi skal likevel ikke undervurdere den sterke betydningen som læren har i denne sammenhengen. Det man i all hovedsak var opptatt av var å definere hva sann kristen tro er. For det er jo et spørsmål om liv eller død, salighet eller fortapelse.

Nå ble skillet mellom kirkene forsterket på 500-tallet. Det skjedde ved at rivaliserene biskoper ble ordinert og vi begynner å se atskilte kirkestrukturer utvikle seg. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)