Så avhengige vi er av Guds forunderlige nåde

Det har vel kanskje noe å gjøre med alderen, eller kanskje har det å gjøre med det å leve med kronisk sykdom: Alt er ikke like selvfølgelig lenger.

Jeg ble spesielt minnet om dette i går kveld, da jeg før jeg skulle legge meg for natten, leste følgende bønn som jeg fant i innledningen til David H. Stern's "Jewish New Testament Commentary", som jeg har begynt å lese i forbindelse med min nye gjennomgang av evangeliene:

Barukh attah, Adonai, Eloheynu, Melekh-ha'olam, shehecheyanu v'kimanu v'higi'anu lazman hazeh!

Til norsk skulle det bli noe slikt som: "Priset være Du, Herren, vår Gud, universets Konge, som har holdt oss i live, bevart oss og gjort det mulig for oss å nå dette punktet i tiden."

Alt er av bare nåde! At vi befinner oss akkurat her - nå, ja det er bare ved Guds kraft og barmhjertighet. Denne uka som har gått har jeg slitt med store synsproblemer. Det har vært vanskelig å få gjort de tingene jeg hadde planlagt og gjøre. Og på grunn av synsproblemene klarte jeg å vri meg slik at jeg fikk kink i ryggen, og måtte ha hjelp til å kle på og av meg.

Det kjennes merkelig å bli hjelpeløs og avhengig av andre. Nå ser jeg heldigvis bedre igjen, og ryggen er noe bedre. Da kjenner man på djup takknemlighet til Gud. Det er ikke selvsagt at alt det som vanligvis fungerer for oss til daglig - fungerer. Alt skyldes Guds forunderlige nåde.

I går var jeg i stand til å preke Guds ord i den første menigheten hvor jeg var pastor. Det var godt å se mange av våre gode, trofaste venner igjen. Men det er ingen selvfølge at jeg kan. Hadde det vært tidligere denne uken, så hadde jeg ikke sett å lese i Bibelen eller notatene mine, jeg hadde heller ikke klart å stå ved prekestolen. Men ved Guds nåde klarte jeg det! Det er Han som gjør meg sterk.

I Salme 111 leser vi følgende:

"Ære og herlighet kjennetegner Hans verk, og Hans rettferdighet består til evig tid. Han har gitt en påminnelse om sine underfulle gjerninger. Herren er nådig og barmhjertig." (v.3-4)

Jeg er blitt påminnet om virkelig å være takknemlig for livet. For at jeg kan se, og se klart igjen og at jeg kan stå oppreist og gå.

På bildet ser vi en gammel jødisk mann som lærer den oppvoksende generasjon Guds ord.