Her er Kristi kropp

Det er nesten litt overveldende å være her på Bjärka Säby. En ting er å være på retreat med alt hva det innebærer. Stillheten, tidebønnene, undervisningen, tiden alene med en oppslått Bibel i det en grunner på Guds ord – alt dette er verdifullt i seg selv, og nok til å avsette tid til å være på retreat en gang i året. Det burde alle unne seg.

Men det er noe annet jeg tenker på nå.

Og det er fellesskapet med de hellige. «De helliges samfunn», som er ordene som brukes i Den apostoliske trosbekjennelsen. Den retreaten jeg er på er en delvis taus retreat. Det vil si at vi ikke snakker med hverandre underveis, med unntak av bibelsamtalene på kveldene. Men vi sees jo ved måltidene, ved tidebønnene som vi deltar i og når vi passerer hverandre ute i den nydelige slottsparken. Da sender vi hverandre gode smil og nikk.

De som er med er forskjellige som mennesker kan være. Her er ung og gammel, og oss midt i mellom. Noen av dem er pastorer, men her skal ingen preke. Bare lytte og holde seg nær Gud.

Men jeg tar meg i at jeg av og til ser på de jeg er sammen med der vi sitter i matsalen, og lytter til vakker musikk. Jeg kjenner bare noen ytterst få av de som er med. Resten er for meg ukjente mennesker. Men tanken som følger meg er denne:

De som er her er Kristi kropp. Dette er Kristi forsamling på jord. Selvsagt en del av den, men likevel: De jeg er sammen med er Kristi kropp! Det er en veldig tanke. Og den inspirerer meg, velsigner meg og overvelder meg til tider. Da kommer tårene.

Vi som er her bærer med oss ulik bagasje, vi er alle underveis. Vi kjemper med både det ene og det andre. Vi er syndere, og frelst av nåde. Alle sammen. Og vi er Kristi kropp.

Under Completorium – som er den siste tidebønnen vi ber før vi tar kvelden, møtes vi på Øvresalen. Der gripes jeg hver gang når jeg ser de unge medlemmene av kommuniteten her, og elevene fra pinsevennenes bibelskole, som kommer inn og kneler og blir værende i den posisjonen under hele Completorium. Det er i praksis en halv time. Jeg ser hvordan de deltar i bønnene, salmene og det griper meg slik: Dette er Kristi kropp.

Og så dette til slutt:

Jeg gripes av dette: Kontinuiteten. Det å stå i en sammenheng med hele Kristi verdensvide Kirke, ikke bare nå, men den som har vært der siden Den tidlige kirken så dagens lys i Jerusalem, da Ånden kom ned i et veldig stormvær og fylte hele huset der de satt – på Øvresalen, den gangen også.

Det er stort og forunderlig dette å få være en del av Kristi kirke – Kristi kropp. Tenk så berikende. Alle disse ulike uttrykkene, alle disse fasettene av Kristus, som danner et hele. I dag gleder jeg meg slik til å ta del i eukaristin på kvelden. Da får man virkelig forståelsen av hva Kristi kropp handler om.