Symeon den nye teologen - en mann fostret i enerom med Gud og døpt i Helligånden, del 1

I den østre delen av Bosporos, det smale sundet som forbinder Svartehavet med Middelhavet, hadde den kristne verden hatt sitt midtpunkt siden keiser Konstantin flyttet sin hovedstad hit i år 330. I det bysantinske riket hadde klostrene i over et halvt årtusen utgjort pulsen i det kirkelige livet. På 900-tallet trer en ung mann frem. Han skulle bli en bønnens kjempe, den fremste av de vi kan kalle Gudselskerne, en Åndens mann som er fostret i enerom med Gud.

Han skulle få hedersnavnet "Teologen" - noe som i den ortodokse tradisjonen gjennom alle tider bare er blitt gitt til tre personer: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300-tallet og altså Symeon den nye teologen. Et slikt hedersnavn fikk man ikke på grunn av sin tilegnede kunnskap gjennom boklig lærdom. Teolog i denne betydningen handler om en åndelig innsikt som bare kan nås gjennoom bønn og åndelig trening.

Å ta Kristi etterfølgelse på ramme alvor i dette område av verden på 900-tallet var å bli munk eller nonne. For i de første klostrene brant bønnens ild dag og natt. Her - i bønnen og forsakelsen - ble de nye åndelige lederne fostret.

Men heller ikke klostrene var uberørt av forfallet og frafallet i Kirken. Under andre halvdel av 900-tallet har verdsliggjøringen trengt seg inn i de innerste krokene i klostrene. Liturgien var blitt stiv, bønneatmosfæren kjølig. Tiden var overmoden for en profet sendt av Gud. Denne mannen var Symeon. Han skulle erfare en dåp i Den Hellige Ånd, og den erfaringen skulle bli hans eneste anbefalingsbrev.

Symeon kom fra provinsen Galatia i det vi kaller Midtre-Asia. Han blir født i 949. Foreldrene tilhørte det bysantinske aristokratiet og hadde nære og gode forbindelser med det keiserlige dynastiet. 12 år gammel sendes Symeon til Konstantinopel, men hos den unge mannen var det en djup lengsel etter Gud. Det var en lengsel skapt av Den Hellige Ånd.

(fortsettes)