Tiden er moden for tidebønn, del 1

Å be tidebønner er en tradisjon eldre enn Kirken selv. Vår eldre bror - jødene - ba til fastsatte tider på dagen, og de ba Guds ord. I dag opplever vi en ny interesse for denne eldgamle bønnetradisjonen. Nå bes tidebønner i alle slags sammenhenger, også frikirkelige. Den nymonastiske bevegelsen er en av inspirasjonskildene for mange. Andre oppdager velsignelsen av å be Guds ord på andre måter, kanskje ved at de opplever en livskrise og finner ikke ordene som passer for den livssituasjonen de befinner seg i og leser Salmenes Bok. Dermed finner de et språk som er så slitesterkt og passende både i livets opp- og nedturer, at de begynner å be slik jødene og de første kristne før dem.

Urkirken trådte inn i tradisjonen fra bønnetjenesten i Templet og synagogene. I Templet i Jerusalem ble det bedt morgen og kveldsbønner, og i synagogene kom jødene sammen for å be tre ganger om dagen. I hjemmene resiterte man Shema - trosbekjennesen fra 5.Mos 6,4 - morgen og kveld.

En av de som fornyet denne bønnetradisjonen er Benedikt av Nursia. I Benedikts tid var det syv bønnetider om dagen og en nattevake. I dag ber man gjerne morgen-, middag- og kveldsbønner og det som kalles Completorium, når man går til nattens hvile. I denne serien skal vi se nærmere på disse ulike bønnetidene, og deres betydning. Men først dette om selve tidebønnen:

I sin bok "I munkenes tidsrytme" skriver Anselm Grün - som er abbed i et benediktinerkloster - at "tidebønnene peker mot den time da Gud herliggjør sin Sønn ... for liturgien er det sted hvor himmel og jord rører ved hverandre, hvor himmelen lyser opp over den som ber."

Den østerriske benediktineren David Steindl-Rast kaller tidebønnene "engler som vi møter til bestemte tider i dagens løp.

Det er disse "englene" du nå skal få møte. Den første møter du i morgendagens bloggartikkel.

(fortsettes)