400 år siden grunnleggelsen av den første baptistmenigheten i England, del 2

Bibelen var den avgjørende faktoren for John Smythe (1570-1612) som for alle andre separatister, i alle spørsmål om tro og liv. Disse separatistene som jeg beskrev i den forrige artikkelen var bibeltroende. De hadde bestemt seg for å forme sitt liv og sin tro ut fra Guds ord, derfor drev de også med grundige bibelstudier. Den engelske separatistlederen, John Robinson, sa dette ved en anledning:

"Herren vil ennå la mer lys og sannhet bryte fram fra sitt Ord."

Både hva anabaptistene og de senere baptister angår så er dette det gjennomgående tema: betoningen av Skriftens autoritet. Den er ufeilbarlig. Ingen er dens like. Alt står og faller med det Guds ord sier.

I 1644 kom baptister sammen for å lage en trosbekjennelse. Her heter det blant annet:

"Regelen for denne kunnskap, tro og lydighet, angående tilbedelse og tjeneste for Gud og alle andre kristne plikter, er ikke menneskets oppfinnelser, meninger, påfunn, lover, statutte eller noen slags uskrevne tradisjoner, men bare Guds ord som finnes i de kanoniske Skriftene." (1644 Particular Baptist Confession)

Baptister har alltid insistert på at Skriften, og Skriften alene, må ha det avgjørende ord. For mange har det kostet dem livet. Og gjør det fremdeles flere steder på jorden. Fordi baptistene ønsker å gjenreise menigheten i lys av de prinsippene man finner i Det nye testamente, kalles de også for "restorasjonister".

I 1612 utga Thomas Helwys, som da fremdeles befant seg i Amsterdam, et skrift med tittelen "A short Declaration of The Mistery of Iniquity". Vi kunne vel kanskje oversette det til norsk som "En kort erklæring om ondskapens mysterium". Dette er det første krav om religionsfrihet som fremsettes på engelsk. Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)