Jeg avslutter i denne artikkelen sammenligningen mellom kalvinismen og armianismen. I den forrige artikkelen redegjorde jeg for de viktigste lærepunktene for kalvinismen. I denne og de påfølgende artiklene ser vi nærmere på hovedpunktene i arminianismen:
Det tredje punktet som er viktig å understreke for å forstå det teologiske grunnlaget for arminianismen er at Jakob Arminius (bildet) mente at Jesu død tilfredstiller Guds rettferdighet. Straffen for våre synder for de utvalgte er helt og fullt betalt for på korset.
Det neste vi skal merke oss er at Arminius mente at det er mulig å motstå Guds nåde. Jakob Arminius lærte at det er Gud som tar initiativ til frelsesprosessen og at Hans nåde kommer til alle mennesker. Denne nåden virker på alle mennesker for å overbevise dem om evangeliet, drar dem så sterkt i retning av frelse og gjør det mulig for dem å tro oppriktig. Men Arminius mener samtidig at mennesket har en fri vilje og dermed kan motstå Guds nåde.
Utvelgelsen har en betingelse, slik Arminius så det. Han definerte utvelgelsen slik:
"Guds forordning i hvilken Han selv, fra evighet av, bestemmer å rettferdiggjøre i Kristus, troende, og akseptere dem til det evige liv."
Alle som tror på Kristus, blir rettferdiggjort, men det krever at man mottar gaven som er Kristus. Forutbestemmelsen, slik Arminius ser den, handler om at vi er utvalgt til en herlig framtid. Forutbestemmelsen er ikke er ikke en forutbestemmelse av hvem som vil tro - som er kalvinistenes tro - men i stedet den forutbestemmelse som handler om den utvalgtes fremtidige arv. Den utvalgte er forutbestemt til barnekår og til herliggjørelse til slutt.
Kristi rettferdighet tilregnes det invidvid som vender om og tror på Kristus, og på denne måten blir gjenfødt og brakt inn i fellesskap med Kristus.
I følge Jakob Arminius er det ikke noe som heter "en gang frelst, alltid frelst". For ham er det knyttet betingelser til den evige sikkerheten. Betingelsen er at man forblir i Kristus. Frafallet er en mulighet, men dette frafallet handler om en viljeshandling hvor man frasier seg den frelsende tro.
Leste nettopp i en bok av den svenske predikanten C.G. Hjelm, at det ble en endring innen engelske baptister da tre metodistpredikanter lot seg døpe og tilsluttet seg baptistene, nemlig Daniel Taylor, Andrew Fuller og John Fawcette. Fra denne kretsen kom William Carey.
SvarSlettEnglands nåværende baptister (skrevet 1953)er av samme oppfatning om den frie nåden son den hvilken John Wesley hadde, skriver han.
Interessant. Thomas Helwys, som grunnla den første baptistmenigheten i England, var ariminianer og trodde dermed på den frie nåden i Kristus.
SvarSlett"er at Jakob Arminius (bildet) mente at Jesu død tilfredstiller Guds rettferdighet. Straffen for våre synder for de utvalgte er helt og fullt betalt for på korset."
SvarSlettTeknisk sett er det vel Jean Calvin som er avbilda der?
Det kan òg nemnast at tidleg arminianisme valdtok Sola Fide, og at kalvinistar er dei einaste som kan konsistent halda til Sola Gratia.
Du har helt rett i at det er Jean Calvin som er avbildet! :D
SvarSlettKonklusjonen din er jeg nok ikke enig i.
Berre for å forsvara konklusjonen min: Remonstrantane, som dei fyrste arminianistane så fint heitte, lærte at det er sjølve trua som er vår rettferd (noko liknande Richard Baxter og neonomianistane seinare propagera). Dette var ikkje det lutheranarane og dei reformerte meinte med Sola Fide.
SvarSlettOg sidan kalvinistar er omtrent dei einaste som meiner nåden er nok, er dei dei einaste som konsistent kan halda til Sola Gratia.