Det som ennå mangler i Kristi lidelser

Ordene fra Kol 1,24 er utfordrende og vanskelig ord å forstå:

«Som en slik gleder jeg meg nå i mine lidelser for dere og oppfyller ved min kropp det som mangler i Kristi trengsler, for Hans kropps skyld, som er menigheten.» (Kol 1,24)

I går kom jeg over et utdrag av en preken som far til den kjente samvittighetsfangen under kommunistperioden i Sovjetunionen, Georgij Vins, holdt og som forklarer dette ordet på en god måte. Far til Georgij Vins, Peter Jakovlevitsj Vins, var av tysk opprinnelse og kom fra Samara, Som ung dro han til USA for å få den teologiske utdannelsen han ikke kunne få i Russland. Der tilbrakte han først en tid ved Western Memorial Baptist Church, Philadelphia, så ved Colgate-Rochester Divinity School, Rochester, New York, fra 1919-22 ved Southern Baptist Seminary i Louisville, Kentucky. Da han kom tilbake til Sovjetunionen våren 1922 dro ha til Sibir som misjonær. Fra da va var han et aktivt medlem av en baptistmenighet, og fra 1926-30 gjorde han tjeneste som pastor i Blagiveshchensk med Amur, helt øst i landet. I 1944 døde han i en av arbeidsleirene i Magadan. Her er hva far til Georgij Vins skriver:

Ved overfladisk lesning blir vi forvirret av disse ordene, og spørsmålet reiser seg: Kristi lidelse strekker vel til for vår frelse? Paulus' lidelse var vel ikke nødvendig for å fullføre den?

La oss se litt nærmere på disse spørsmålene. Skriften sier klart at Kristi offer er fullstendig nok for vår frelse. «Han som bar våre synder på sin egen kropp opp på treet...» (1.Pet 2,24)

«Det er fullbrakt.» (Joh 19,30) Disse ordene som Herren sa på korset er et ugjendrivelig bevis for at Hans lidelse er nok til vår frelse. (Hebr 10,10-14) Paulus sier at han ved sine lidelser utfyler «det som ennå mangler i Kristi trengsler ... for ... menigheten.» Det er to tanker vi må holde fast på:

Den første tanken er at det er en utilstrekkelig erkjennelse av Kristi trengsler – av trengslene Herren gjennomgikk da Han med fasthet og mot beseiret lidelsene i Getsemane og på Golgata, ydmykelsen, skammen og ensomheten. Denne mangelen (i erkjennelse) utfylte Paulus da han holdt ut det som er beskrevet i 1.Kor 4,9-13;2.Kor 4,8-18 og 2.Kor 6,3-10) Derfor vek ikke Paulus tilbake fra lidelser og vanskeligheter. Han forutså at lidelsene ville vare, og forsto at akkurat som han og de andre apostlene tok sin styrke fra Herrens enestående eksempel, slik ville og måtte de troende bli oppmuntret av hans lenker og hans navn. (Fil 1,14)

Den andre tanken: Paulus led ikke for sine feil, ikke som en tyv eller morder. Han led «for ... menigheten.» Han led «for Kristi evangelium». Han bar alt «for de utvalgtes skyld, forat også de kan vinne frelsen ...» (2.Tim 1,8 og 12 og 2,8-10)

Men kan det tenkes at Paulus alene skulle utfylle denne mangelen? Nei! Med ordene «oss apostler som de ringeste» (1.Kor 4,9;2.Kor 6,1) trekker Paulus også andre inn i denne tjenesten med å uttrykke det som fattes i Kristi trengsler. Til dem hører uten tvil Stefanus, den første martyr, som ble steinet, Jakob, Johannes' bror, som ble halshugd av Herodes, Peter som ble slått for Det høye råd, Johannes om ble forvist til øya Patmos, og Timoteus, som ble satt i fengsel (Hebr 13,23).

Til dem hører også Polykarp, biskopen i Smyrna som levde i det andre århundre, Jan Hus som ble brent på bålet i det fjortende århundre, John Bunyan som var 14 år i et fuktig fangehull, og omkring femti millioner andre (etter noen beretninger) som beviste sin kjærlighet og hengivenhet til Kristus ved å dø i de romerske amfiteatrene som bytte for gladiatorer eler sultne rovdyr, eller ved å dø i pinsler i torturkamrene og på inkvisisjonens bål, stemplet som fiender, forrædere og vranglærere.

Til denne hellige forsamling av helgener som verden ikke var verdig til å beholde, hører også våre brødre og søstre som lider for Kristus i dag. Men behøver vi regne opp deres navn på papiret, når deres navn er innskrevet i Guds erindring og i erindringen til Hans trofaste folk?

Har Hans tjenere noen gang vært et slikt «skuespill for verden» (1.Kor 4,9) som de er i vår tid?

Hva må vi, lemmene på Hans kropp, gjøre for dem som på denne måten lider for Hans menighet? Først og fremst: Vi må be for dem. Hvis Paulus, hedningenes apostel, trengte forbønn og ba om det, hvor meget mer trenger ikke våre lidende brødre og søstre det? Be om at de alltid må føle den velsignelse som Gud har lovet (Matt 5,10-12), og om at de ikke må miste motet, men tvert imot bli et eksempel for oss alle ved sin trofasthet og sitt mot. Dernest må bi lette deres lidelser ved å dele den byrden av bekymringer de har for familien, og av og til for seg selv.