Når vi tror at vi har forstått alt - og likevel ikke har forstått så mye

En venn av meg har gitt meg en svært verdifull gave. Det er en CD med opptak av en undervisning fra en for meg helt ukjent person. Vedkommende er en sentral skikkelse i en stor misjonsorganisasjon, og har hatt en tjeneste både som forbeder og som en som har undervist mye om bønn og den profetiske tjenesten. Egentlig var hun fast bestemt på å avslutte denne tjenesten, og slå seg til ro og skaffe seg sitt eget hjem. Men så dro hun til Egypt, og hennes liv ble snudd opp ned og fullstendig endret.

I Egypt møtte hun en koptisk munk og gjennom denne munkens liv forstår hun at hun egentlig ikke har forstått så mye likevel, om hva livet med Jesus innebærer - ikke minst hva et korsfestet liv virkelig betyr.

Nå er jeg ikke ferdig med å høre gjennom de mange times undervisning. Jeg må ta det litt etter litt, for dette er virkelig sjelden kost og er ikke minst svært utfordrende. Innholdet rokker ved mye i mitt eget liv, som jeg ber om at Herren må gjøre mangt og mye annerledes hos meg etter at jeg er ferdig med å høre gjennom denne undervisningen. Dette er noe av det aller viktigste jeg har lyttet til på veldig lenge.

Igjen slår det meg hvor mye vi har å lære av Østkirken - og igjen slår det meg hvor mye åndelig hovmot som finnes blant oss som er barn av reformasjonen. Jeg har nylig vært i en samtale med noen som er knyttet til en pinsekarismatisk sammenheng. Det som særpreget den samtalen var at disse fremstod som de som virkelig har forstått det aller meste, og som slett ikke har noe å lære, men de føler selv at de har mye å lære andre. Og: de historiske kirkesamfunnene har de absolutt ingenting å lære av.

Så uendlig trist, synes jeg. Jeg tror mange av oss - og i hvert fall når det gjelder meg selv - så har jeg fortsatt veldig mye å lære av andre.

Reformasjonen gav oss mye boklig lærdom. Det er sant, og her finnes det mye viktig. Men hvor er Gudsnærværet? Hvor er det liv som den tidlige kirken hadde? Hvor er de djupe erfaringene med Gud?

Det er mange gode grunner til å stille akkurat de spørsmålene. For meg - med hensyn til eget liv - og med hensyn til tilstanden i mange av våre menigheter. Kanskje vi burde ydmyke oss og lære av noen som har gjort seg noen erfaringer med Gud?