Sann tilbedelse, del 3

Her følger siste del av min preken Palmesøndag:

Som jeg sa innledningsvis er det mange sceneskifter i det Johannes skriver. Dagen etter at Maria har salvet Jesus er Jesus på vei til Jerusalem. Ryktene går og folk strømmer til langs veien for å hylle Ham. Dette var uhørt for fariseerne og de skriftlærde. De visste at det som nå skjedde handlet om profetiene om en kommende Messias, og de anså slett ikke Jesus for å være den Messias som Skriften talte om. Men jeg skal la det poenget ligge denne gangen. Det jeg er opptatt av å vise er forskjellen mellom den tilbedelsen som vi ser hos Maria, og hyllesten fra folket. Hyllesten fra folket var svært overfladisk. Den bygget på følelser, øyeblikkets stemning og atmosfære. Det viser seg nemlig noen dager senere - på Langfredag. Det er den samme folkemengden som roper "Hosianna" på Palmesøndag, som roper "Korsfest, korsfest" på Langfredag. Men hos Maria er det en djup tilbedelse som er sann og ekte. Den er mye mer stillferdig. Hun sa ikke et eneste ord. Det var selve handlingen som uttrykte tilbedelsen.

Når jeg leser om den hyllesten som blir Jesus til del Palmesøndag, så tenker jeg på ordene fra profeten Jesaja, slik de gjengis hos Matteus: "Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg." (Matt 15,8-9) Vi må huske dette: Det er lett å bli revet med av begeistring i et møte. Det er noe som skjer som gleder oss, men det berører likevel ikke mitt hjerte. Vi bruker de rette ordene, men hjertet vårt er uberørt. Det hele er overfladisk. Det hele er over på et øyeblikk. Det vi har vært med på har aldri virkelig kostet oss noe som helst.

Da var det annerledes med Marias stillferdige tilbedelse. Den kostet i virkeligheten alt. Hun hadde ingenting å falle tilbake på lenger. Den økonomiske tryggheten den kostbare parfymen representerte var sløst bort. Hun sløste alt på Jesus. Hvem sløser du livet ditt bort på?

Hos Lukas finnes det et ord som har fulgt meg de siste årene. Jeg har skrevet det på en gul lapp og festet den på innsiden av Bibelen min, slik at jeg stadig blir påminnet dets innhold. Jesus sier dette til de tolv: "Det er dere som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser." (Luk 27,28) Kan Han si det om oss?

Når alt kommer til alt er det dette som er sann tilbedelse: Å bli hos Jesus og holde ut sammen med Ham i Hans lidelse. De som ropte "Hosianna" denne dagen var ikke blant de som holdt ut i Kristi lidelsessamfunn. Sann, ekte tilbedelse er den som gir fra sitt hjerte, som vet hva offer innebærer, som ikke lar seg bare berøre av det ytre, men av sitt indre.

Når begeistringen over å følge Jesus synes å avta, kan vi fortsatt overgi oss til Den Hellige Ånd, og overlate alt til Ham. Må den dagen komme da vi med sjel og hjerte igjen tørster etter Jesus. La oss be:

Kristus, Du gir alt.
Du gir Ditt liv så vel som Din tilgivelse,
den vil aldri ta slutt.
Du spør oss, slik Du også gjør i evangeliet:
Elsker Du meg?
Og vi stammer fram vårt svar:
Du vet at vi elsker Deg.
Kanskje ikke slik jeg skulle ønske,
men jeg elsker Deg.