Dagens Torah-lesning: Å leve i Herrens rytme som et annerledesfolk

Jeg kan ikke gi noen lovnader, men jeg vil se på om jeg kommer til å gjengi lesningene for synagogegudstjenestene fremover. Dette i den hensikt å hjelpe folk til å bli bedre kjent med de gammeltestamentlige tekstene som utgjør vår felles arv. Dessuten trenger vi å bli kjent med Den gamle pakts innhold, for bedre å kunne forstå hva Den nye pakten inneholder og hva vi har i Kristus.

Denne ukens lesninger ved sabbatsgudstjenesten er hentet fra 3.Mos 21,1 til 24,23 og Esek 44,15-31. Igjen slår det meg hvor sterkt Gud understreker i sitt ord at Guds folk er et annerledesfolk. Sann gudsfrykt får utslag i levd liv. Det må være sammenheng mellom det man sier, og det man lever. Tekstene viser også med all tydelighet at det vi ofrer til Herren skal ikke være det nest-beste, men det aller beste vi har. Vi kan egentlig ikke snakke om en sann gudsfrykt om det vi gir til Herren er noe som egentlig ikke er et offer for oss, men noe vi likevel kunne avse.

Skriftlesningene ved sabbatsgudstjenestene er lange, og ofte svært innholdsmettede. Det er derfor vanskelig å trekke ut noe fremfor noe annet for så å fremheve dette.

De to første kapitlene ved denne ukens lesninger handler om prestenes hellighet, mens det tredje kapitlet handler om høytidene, mens det 24 kapitlet handler om lysestaken og skuebrødsbordet. Her er det mer enn nok studiemateriale for mange artikler, men jeg skal ikke begi meg ut på det denne gangen.

Hva høytidene angår så kunne vi kalle dem for særskilte dager som er Guds avtalte møtetider. Å leve med disse syklusene kan gi det nødvendige rom vi alle trenger for å avsette dager i den ene hensikt å møte Gud. I travle dager som vi alle lever trenger vi å rydde plass for dette, men det er ikke slik at det er bare vi som trenger det. Det er og slik at Gud lengter etter å møtes med sitt folk.

I teksten vår omtales disse særskilte dagene som «Herrens høytider». Det hebraiske ordet som er brukt er ordet «moned» som kommer fra et grunnord som betyr «avtalt» eller «fastsatt». Det spesielle med dissse «moadim» er at de gjentas og gjentas. «Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt...» (3.Mos 23,14b)

Enkelte synes å ha en aversjon mot ordet «tradisjon». Med det mener man noe «religiøst» og da i ordets negative betydning. Men tradisjoner kan være noe fint og godt – og ikke minst nødvendig. De er gode rammer rundt våre liv, og høytider kan bli spesielle festdager som bryter livets monotone gang.

I denne syklusen finnes sabbaten og for oss også feiringen av Kristi oppstandelse, som gjentas uke etter uke.

Undervisningen om Herrens høytider er for meg undervisningen om livets gode rytme. Lever vi i den rytmen Herren inviterer oss inn i kommer vi også inn i velsignelsen ved å høre Herren til.