Kontinuitet og evighet

Denne helgen har jeg tenkt mye på ordene "kontinuitet" og "evighet". I den nikenske trosbekjennelsen heter det: "Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden." Det er hva jeg tror og bekjenner med hele den verdensvide kirke.

Jeg blir overveldet av det faktum at denne troen er en overlevert tro. Ikke en tro som er forandrer seg med tiden. Når Einar Gelius i sin avskjedstale er så oppgitt over at kirken holder fast ved sine dogmer, så tenker jeg: Det er vel det den skal! Problemet for Gelius er blant annet at han ikke holder fast ved den overleverte troen. Jeg tar meg i at jeg stadig vender tilbake til det Judas skriver:

"Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud 3)

Det er så lett å glemme at Kirken fantes før Skriften. Det finnes som på gresk omtales som "paradosis", tradisjon eller overlevering som ordet betyr bokstavelig. Det er denne overleveringen som er gitt èn gang for alle og som ikke endres - denne kontinuiteten som finnes der gjennom hele kirkens historie som griper meg.

Så det evige.

Johannes skriver i sitt første brev:

"Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er." (1.Joh 3,2)

Stilt overfor dette blir man målløs.

Fra ørkenfedrenes tankespråk heter det:

Når abba Sakarias lå for døden, spurte abba Moses ham: 'Hva ser du?' Og abba Sakarias svarte: 'Er det best å ikke si noe, fader?' 'Ja, mitt barn,' sa abba Moses, 'det er best å ikke si noe.'

Min bønn for tiden er denne: "Jesus, husk på meg, når du kommer i ditt rike." (Luk 23,42)