17. mai i år er en litt spesiell dag for meg. Om mor hadde fått leve ville hun ha vært 90 år i dag. Det er litt underlig å tenke på. Hun ble enke tidlig, og var vant til å arbeide hardt. I all slags vær var hun grytidlig ute for å levere Oppland Arbeiderblad ut til alle abonnentene i Hunndalen. Det var jobben hennes det meste av livet. Det hendte jeg var med på ruta, og jeg husker hun kom hjem fra sprengkulda med nedrimet ansikt.En god, kjærlig og omsorgsfull mor og svigermor var hun. Sine siste leveår var hun preget av sin demens, men strålte opp når barnebarna og resten av familien kom på besøk på aldershjemmet.
17. mai var hennes dag. Ingen tvil om det. Hun var svært interessert i kongehuset, ja i alle Europas kongehus, så hun måtte få med seg både det lokale barne-toget, og få se Kongen på slottsbalkongen på TV. Lik meg fikk hun alltid tårer i øynene når det ble sunget: "Gud signe vårt dyre fedreland" og "Gud sign vår konge god! Sign ham med kraft og mot!" Det var vel derfor ganske naturlig at hun sammen med far delte ut illegale aviser under krigen.
Noe av det triveligste hun visste var å lage til "søndagsmiddag". Da var alle hjertelig velkommen hjem til huset vårt i Askimveien 9. Og det er nok ingen i familien som ikke husker de middagene. Selv om vi kom fra en enkel arbeiderfamilie hadde hun alltid spart noe godt til søndagen. Det var familiens dag fremfor noen annen.
Og så latteren hennes! Hun kunne le så tårene trillet, selv når ting gikk galt. Ikke av skadefryd, men fordi hun så det morsomme i alt.
Det er 16 år siden hun døde. Fortsatt er vemodet der, og av og til når jeg er ute på reiser tenker jeg: Jeg må huske på å ringe hjem til mor for å fortelle at vi er kommet trygt frem!
I dag besøkte vi graven hennes, hvor hun og far hviler til oppstandelsens dag. Min søster hadde pyntet så fint. Så mens timene går i dag dukker så mange minner fram. Det er både godt, og vemodig. Ikke gjør det noe om tårene renner heller.
På fanget til mor sitter Joachim, sønnen vår, som blir lest for av farmor. Eventyrstundene med henne var noe barna satte stor pris på. Hun var flink til å lese og fortelle.
Takk for den fine beskrivelsen av din mor. Min søster og jeg har nettopp sittet og mimret fra gamle dager. Hun er 6 år yngre enn meg og liker å høre fra min barndom under og etter krigen. Har også mimret med min yngste sønn i Amerika. Hva han setter pris på fra barndommem og den spenningen han følte når vi hentet 17.mai utstyret fra øverst i skapet. Mye av det har jeg glemt, men for han er det gode minner. Han var så lei seg for at der ikke var skolekorps mer. Han øvde på tromma så det er ikke rart far hans hører dårlig !!
SvarSlett