Korsets budskap, del 1

Vi blir aldri ferdig med korset. Det danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for vårt liv med Gud. I en ny serie skal vi se nærmere på korsets betydning for en kristen. Artikkelserien er skrevet av Horatius Bonar (1808-1889), salme- og andaktsforfatter fra Skotland. Artikkelen sto første gang på trykk i norsk oversettelse i Bibelsk Tidsskrift nr 4/1973:

Døden på korset har alltid mer enn noen annen dødsmåte vært ansett som en skammelig død. Ilden, sverdet, øksen, stenen og giften har i tur og orden vært brukt av loven som henrettelsesmetode, men i mange tilfelle har det vært noe ærefullt forbundet med disse midler. Døden er ikke blitt betraktet som noe skammelig eller som en forbannelse når de er blitt benyttet. Men slik er det ikke med korset. Offeret på korset, som nakent og sønderbrutt og under angst er blitt naglet fast til det grove treet til massenes beskuelse, er alltid blitt betraktet som et eksempel på et vanæret og degradert menneske, en som en heller bør håne enn å synes synd på.

Det var slik både hos jøder og hedninger, det var noe ondt en forbandt med korset, intet godt, forbannelse, ikke velsignelse. I menneskenes tanker og symboler har korset stått der som det vanærende, det svake, det elendige. Gud hadde tillatt at denne forestilling skulle rotfeste seg overalt for at et skammens sted, lavere enn alle andre, skulle beredes for den store utstøtte fra mennesker og Gud, dømt uverdig til å dø innenfor den hellige bys porter.

Ikke før fire tusen år var gått begynte det å spørres at korset ikke var det menneskene trodde det var, stedet for forbannelse og skam, men i stedet et kraftens og ærens sted, livets og velsignelsens sted. Det var da den forbausede verden plutselig fikk høre følgende frimodige bekjennelse:

"Men det være langt fra meg å rose meg av noe annet enn Jesu Kristi kors."

Greker og romer, jøde og hedning, fyrste, prest, filosof, rabbiner, stoiker, epikureer, skyter, trell og fri, nord, sør, øst og vest så på hverandre med foraktelig utålmodighet. De var oppbrakte over frekkheten hos noen få jøder som på denne måte trosset den alminnelige opinion av både nasjoner og tidsaldre og gikk til angrep på jordens tros- og vantroslærer med dette korset som sitt eneste sverd. Med dette korset som sin eneste hammer slo de ned avgudene, og med dette kors som sin eneste brekkstang satte de seg fore å snu verden opp ned.

Fra denne dag ble korset en kraft på jorden. En kraft som gikk fram som lyset, lydløst og likevel uimotståelig. Det slo ned alle religioner, alle avguder og alle alter på samme måte. Det skånte verken overtro eller filosofi. Det smigret ikke presteskapet og bøyde seg heller ikke for statsmannskunst. Det tolererte ingen villfarelse og vegret seg likevel for å dra sverdet for sannheten. Det var en overmenneskelig kraft, en Guds kraft til frelse.

Denne kraften er der fremdeles. I sin hemmelighetsfullhet, sin taushet og sin innflytelse er den der. Korset er ikke blitt gammeldags. Korsets forkynnelse har ikke mistet sin kraft. Det er mennesker iblant oss som vil overbevise oss om at korset er for gammeldags og umoderne, at det er blitt tæret og ikke æret av tiden, at mengden ved Golgata bare stanset opp for å se på en vanlig martyrscene, at den tomme graven bare er en vanlig hebralsk grav, at framtidens og fortidens Knstus er svært forskjellige. Men dette får oss ikke til å vakle. Det bare fører oss til å omfavne korset enda mer inderlig og studere det enda mer dyptgående, ettersom det gir uttrykk for et evangelium som er både Guds visdom og Guds kraft.

Likevel er korset ikke uten hemmeligheter, eller om en vil uttrykke det menneskelig, uten gåter og motsigelser. Det opplyser, men det formørker også. Det klargjør, men likevel forvirrer det. Det skaper spørsmål, men likevel vegrer det seg for å besvare alle spørsmål som kommer opp. Det løser vanskeligheter, men det skaper slike også. Det åpner og det lukker. Når det åpner opp, så er det ingen som kan lukke til, og når det stenger, så er det ingen som kan åpne. Det er liv og død. Det er ære, men også vanære. Det er visdom og det er dårskap. Det er både vinning og tap, benådning og dom, styrke og svakhet, glede og sorg, kjærlighet og hat, medisin og gift, håp og fortvilelse. Det er lov og likevel frigjørelse fra lov. Det er Kristi ydmykelse, og likevel er det hans opphøyelse. Det er Satans seier og også Satans nederlag. Det er himmelens port, men også helvetes.

La oss se på korset som den guddommelige proklamasjon og fortolkningen av det som hører Gud til. Det er nøkkelen til hans karakter, hans ord, hans veier og hans hensikter. Det er ledetråden i labyrinten i verdens og menighetens historie.

(fortsettes)