Korsets budskap, del 4

Her følger fjerde og nest siste del av artikkelserien om korset:

Det viser hva synd er.

Ettersom korset viser hva loven er, så må det også uvilkårlig vise hva synd er. Det som tolker loven, må også avsløre synden. Korset tok opp de ti bud, og på hvert eneste "du ska!" og "du skal ikke" kastet det et nytt og guddommelig lys, og det på en slik måte at det forferdelige i syndens natur og dens ulike former ble åpenbart som aldri før. Det var det vederstyggelige, det som Herren hater.

Det var synd på jorden før Sinais torden vekket ørkenen og skaket Israels leir, men den var skjult eller ble bare dunkelt sett. Akkurat som en krigsrakett åpenbarer terrenget ved nattetid, så opplyste Sinais ildskinn loven og avslørte synden.

Det var synd på jorden før Kristus døde, men den var tross lyset fra Sinai bare ufullstendig kjent. Akkurat som lynet fra himmelen, mer kraftig og gjennomtrengende enn den fineste rakett, flammer over sletter og daler ved midnattstid og lyser opp hele landskapet, slik åpenbarte korsets himmelske herlighet med en skakende klarhet og fullstendig nøyaktighet at synden er "overmåte syndig".

Korset viser at synden er ingen bagatell, noe som Gud ikke byr seg om. Forbannelsen var ikke bare en trussel som Gud kunne avstå fra når det passet ham. Korset viser at den sanne oppfatningen av synd ikke kan forandres etter behag, at straffen over synd ikke er noe en kan regne med skjer vilkårlig og at benådningen ikke er et uttrykk for guddommelig likegyldighet overfor det onde. Det viser at synden ikke var noe foranderlig og uvisst, men noe bestemt og virkelig, noe som Gud hater. Det viser at syndens lønn er døden, at den sjel som synder må dø, at synden og dens frukter og dens straff er virkeligheter, absolutte virkeligheter som ikke forandres om selv himmel og jord forgår. Det viser at synd er ikke bare ulykke eller sykdom, men skyld, og den må fram for dommeren og få sin rettslige dom. Det åpenbarer alt dette når det viser oss stedfortrederen korsfestet, den rettferdige som lider for de urettferdige. Gud mildnet ikke noen av sine krav eller dempet sin vrede det minste, ikke engang når det gjaldt hans egen elskede Sønn.

Korset viser oss dessuten at syndens vesen er hat mot Gud og at mennesket av naturen er en overtreder. Loven hadde bare fortalt oss halvdelen av dette. Da den sa at "du skal elske Herren din Gud", så pekte den på mangel på kjærlighet som synd, men det var også alt. Korset går lenger enn dette og viser oss synden som fiendskap mot Gud og mennesket som en som myrder herlighetens Herre.

Er ikke dette en oppdagelse av syndens skjendighet som en aldri før har kunnet forestille seg? Å, hvordan må mennesket være, når det kan hate, fordømme, spotte og korsfeste Guds Sønn, han som kom til oss kledd i kjærlighet og med frelsens drakt? Hvordan må ikke synden være når herlighetens Herre for å forsone den måtte dø på korsets tre som en utstøtt, en forbryter, en forbannelse for Gud og mennesker, for jord og himmel!

Det tolker evangeliet.

At gode nyheter var på vei til oss, var klart helt fra den stund da Maria hadde født sin førstefødte og var blitt fortalt at han skulle få navnet Jesus. Men stedfortrederen hadde da bare begynt sin nådige virksomhet. En etter en ble de gode nyhetene kunngjort, alt etter som han vandret fram på vår jord og gjorde kjærlighetens gjerninger og talte kjærlighetens ord. Men det er ikke før korset er reist, blodet utgytt og livet gitt at vi helt kan forstå hva det kommer av at hans verk er så dyrebart og at budskapet er et herlig evangelium.

Evangelium betyr gode nyheter om en guddommelig syndebærer, om den død som førte med seg evig liv til oss, om det blod som renser våre samvittigheter fra døde gjerninger, om det blod som renser oss fra synd og som har forsonet oss med Gud. På korset ble slangens hode knust. Det er gode nyheter. Korset er svaret på et hvert spørsmål som er blitt reist av lov og rettferdighet, av Gud eller av samvittigheten. Det er den rettferdige og ærlige betaling på ethvert krav som kan bli stilt synderen, og det er gode nyheter. Korset er det bestemte møtestedet for synderen og Gud, der fredens budbærer tar plass og bønnfaller de villfarne å vende om og leve. Det var der forsoningspakten ble beseglet, freden ble opprettet, skylden betalt og løsepenger gitt. Er ikke dette gode nyheter om en stor glede?