Jeg klarer ikke å gi slipp på disse ordene av Jean Vanier (bildet). De har vært med på å forme min teologi mer enn mye annet som har betydd noe for meg:"Mennesker med en utviklingshemming, så begrenset fysisk og intelektuelt, er ofte rikere enn andre når det kommer til hjertets språk og når det handler om relasjoner. På et mystisk vis kan de lede oss til våre hjerters hjem.
Deres intelektuelle handikap oppveies av en særskilt åpenhet og en tillit til andre. Sosiale konvensjoner og ideer om hva som er viktig betyr ingenting for dem. De lever nærmere det som virkelolig betyr noe. I konkurransesamfunnet som legger vekt på makt og styrke, har de vanskelig for å finne sin plass; de er tapere i enhver konkurranse. Men i sin tørst etter og sin evne og gave til vennskap og fellesskap, kan de svake i samfunnet berøre og forvandle de sterke, om de sterke er villige til å lytte til dem."
For Vanier blir mennesker med utviklingshemming profetiske røster som taler med sine liv inn i vår såkalte fullkomne verden, hvor det meste handler om å hevde seg, karre til seg, lykkes, gjøre karriere og hvor menneskets verdighet og verdi handler om hva det enkelte menneske kan yte tilbake til samfunnet. Kan man ikke yte noe, har man heller ingen verdi.
Dessverre har fremgangsteologien sørget for å skape et inntrykk av at den kristne tro også handler om vellykkethet og framgang, som et tegn på Guds velsignelse. Men Guds ord er tydelig når vi kan lese der at Gud utvalgte det som ingenting er, og ser vi på Jesus, så er det nettopp de marginaliserte gruppene i samfunnet som flokket seg rundt Ham.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar