Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 5

Her fortsetter beretningen om baptistmenigheten i Barnaul i Sibir:

"I vanskelige tider la vi ekstra vekt på bønn. For eksempel en gang da medlemmene våre ble arrestert, bestemte vi at vi skulle be for ham som menighet hver tredje time. Hvor vi enn var - på arbeidet eller på skolen - bad vi stille i Ånden. Det syntes for oss som om ingen i hele verden visste om eller brydde seg om våre problemer uten Gud. Vi besluttet at vi måtte vende oss til Ham hver tredje time for å finne trøst, styrke og ledelse. Kirken vår i Barnaul og kirker i hele Russland bestemte seg for å erklære hver fredag som bønn- og fastedag. Vi ble trøstet ved å vise at på den dagen ble det ofret bønne- og lovprisningsoffer til himmelens Gud fra hvert hjørne av vårt ateistiske land.

Bønnemøtene onsdag kveld var de mest intime av disse møtene i Barnaul. De kristne inviterte ikke gjester til disse møtene og håpet også at politiet ville la dem være i fred. Når de følte seg sikre på at de var bare blant sine egne medlemmer, åpnet de hjertene sine.

På en typisk onsdagskveld leste en lekforkynner fra Skriften for å åpne møtet. Så stilte han et praktisk spørsmål; 'Brødre og søstre, hvilke behov er det blant oss? La oss reise oss og gjøre dem kjent.'

En mann reiste seg tungt: 'Jeg mistet besinnelsen hjemme denne uken i nærvær av noen ikke-troende, og jeg trenger deres hjelp.' De kristne tok straks tid til å be for sin bror.

'Er det andre behov?' spurte forkynneren stille. Utne å skamme seg bekjente de kristne de svakhetene, problemene og fristelsene de hadde møtt denne uken. Åpent spurte de de andre medlemmene om råd og forbønn.

Nattverdfeiring

I de fleste baptistkirkene i Russland ble den første søndagen i måneden avsatt til nattverd - et sakrament de russiske troende respekterte dypt og ofte forberedte seg til ved å faste dagen før. På nattverdsøndagene i Barnaul, stod deltagerne for å dele dte usyrede brødet og kalken med vin som diakonene sendte ærbødig fra person til person. Etter nattverds-gudstjenesten hilste de kristne hverandre med et 'hellig kyss'.

I følge Skriften i 1.Kor 11 gransket enhver kristen sitt hjerte før nattverden. De som følte på en hindring for å delta i nattverden, ble sittende. Etter gudstjenesten samtalte en eldste straks med enhver troende som ikke deltok. Dersom to kristne hadde kranglet, samtalte de om det de var uenige om og løste saken med en gang. 'Under våre omstendigheter hadde vi ikke råd til strid eller uenighet,' forklarer en av pastorene. 'Vi måtte bevare renheten og et nært fellesskap til enhver tid.'

(fortsettes)