Fariseeren og tolleren - eller: Å snakke sant om livet, del 1

Jeg talte på gudstjenesten i Toten frikirke på Raufoss i formiddag, over teksten fra Lukas 18,9-14. Her følger prekenen. Før du leser tekstgjennomgangen foreslår jeg at du leser bibelteksten først:

Det er satt en overskrift over det vi nettopp har lest: Lignelsen om fariseeren og tolleren. Det kunne også ha passet med en annen: Å snakke sant om livet, eller: Ærlighetens teologi. For det er det denne lignelsen handler om.

Jeg tror evnen til å sammenligne oss med andre er noe som ligger til de aller fleste av oss, og da er det slik at vi selv kommer best ut av det! Jeg vet ikke om du har gjort deg denne erfaringen med jubileumsfester: Du skal møte igjen klassen etter 25-30 år, og det du raskt finner ut er at de som er der har forandret seg mye og er blitt gamle. Det sees på dem! Men ikke du.

Det færreste av oss vil vel like å finne noen likhetstrekk med fariseeren i Jesu lignelse - og oss selv. Han har en god del usympatiske trekk, som vi øyeblikkelig finner ganske frastøtende når vi leser om dem. Vi liker ikke skrytende selvhøytidelige mennesker. Men tro om vi ikke har en tendens til å se på andre på en annen måte enn vi ser på oss selv, også når det gjelder det åndelige liv. I mange tilfeller er det vi selv som kommer best ut av det. Tenk etter hvor ofte vi bruker ordet "de" og ikke "vi". For "vi" er ikke som "dem". I dag er det mange som snakker nedsettende om "religiøsitet". Da er det alltid "de andre" som er religiøse, aldri en selv. Så skal vi være bånn ærlige, så finner vi nok igjen trekk ved denne selvhøytidelige fariseeren, og oss selv. Det er bare et spørsmål om hvor ærlige vi vil være.

Det er interessant hvordan Jesus introduserer denne lignelsen. Han stiler den til noen bestemte: "Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen ..." (v.9)

Moralisme

Denne lignelsen handler ikke først og fremst om hykleri. Den handler mer om moralisme. Bo Giertz sier i sin kommentar til Det nye testamente: "at den retter seg mot dem som stoler på sin moralske livsførsel og konstanterer at de lever mer riktig enn mange andre."

Noe av det jeg opplever som det mest smertefulle som forkynner og sjelesørger er å møte mennesker som bærer på djupe sår av noe av det jeg har sagt, eller gjort eller latt være å gjøre, eller noe de har erfart i en menighet. Det er så lett å ha sterke meninger om - for å sitere vers 11, 'de andre' - "de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet." Tenk på all den smerten og skaden vi har forårsaket med vår egen prektighet. Min prektighet.

Et ord som har stanset meg i det siste er ordene fra Ord 23,17: "La ikke ditt hjerte være nidkjært mot syndere, men alltid nidkjært for Herrens frykt."

Når jeg leser Jesu beskrivelse av fariseeren, tenker jeg på noen ord av en av ørkenfedrene: "Det er bedre med èn, som har syndet og angrer sin synd, enn et menneske, som ikke har syndet, men oppfatter seg som rettferdig."

Nå skal vi selvsagt ikke bagatellisere synd, men jeg tror den som skrev dette, har rett.

(fortsettes)