Gjør alle folkeslag til disipler, del 2

I denne serien holder vi på med å studere hva disippelskap og disippelgjøring er. I den forrige artikkelen så vi nærmere på andre delen av misjonsbefalingen, hvor det heter: «gjør alle folkeslag til disipler ...» (Matt 28, 19) Dette er selve utgangspunktet. Men la oss gå litt tilbake i historien, for det Jesus gjør når Han kaller de første 12 til å oppgi alt og følge Ham, er at han fortsetter en praksis fra Den gamle pakt om lærlingepraksis. Og det med utgangspunkt hos profeten Elia og Elisja.

I boken «Sitting at the feet of Rabbi Jesus» av Ann Sprangler og Lois Tverberg, peker forfatterne på at Jesus bruker historien om Elisja og plogen som modell når Han underviser sine disipler om hvordan Han forventer at Hans disipler skal oppgi alt for å følge Ham:

«Det var også en annen som sa: 'Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme'. Men Jesus svarte: 'Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike'.» (Luk 9,61-62)

Historien om Elia og Elisja og plogen finner vi i 1.King 19,19-21:

«Elia dro bort fra Horeb og fant Elisja, sønn av Sjafat, som holdt på med å pløye. Tolv par okser gikk foran ham, og selv fulgte han det tolvte paret. Med det samme Elia gikk forbi, kastet han kappen over ham. Da forlot Elisja oksene, sprang etter Elia og sa: 'La meg først få kysse min far og min mor til avskjed, så skal jeg følge deg'. Elia svarte: 'Gå og kom så tilbake igjen! For du vet vel hva jeg har gjort med deg?' Da vendte Elisja seg fra ham. Han tok de to oksene og slaktet dem, og med åket som brensel kokte han kjøttet. Det ga han til folket, og de spiste. Så reiste han seg og fulgte Elia som hans tjener.»

Det er ulike sider ved historien om Elisja og Elia som konkretiserer hva disippelskap er for noe:

Elia dro for å være sammen med Elisja, og tilbrakte år etter år sammen med ham. Det handlet ikke først og fremst om kunnskap ervervet gjennom boklig lærdom, men også om en personlig forvandling. Elia gikk i lære. Sprangler og Tverberg siterer den jødiske historikeren Shmuel Safrai, som har forklart dette slik:

«En disippel fikk ikke tak på den fulle betydningen av lærerens undervisning i alle sine nyanser uten gjennom en nærhet med sin lærer over tid, gjennom en nær assosiering med lærerens rike og djupe sinn.»

En disippel holdt seg til sin mester, og ville ledsage sin rabbi i hverdagslivets rutiner. Disippelen var en lærling som gikk i lære og lærte av ham som hadde kunnskap og personlig erfaring. En disippel tjente også sin mester. Dette ser vi utfolde seg i de 12 disiplenes forhold til Jesus:

De gikk til byen for å kjøpe mat (Joh 4,8) De gjorde i stand til påskemåltidet (Luk 22,8)

(fortsettes)