Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 3

Her er tredje og siste del av min preken Allehelgens søndag i Toten frikirke:

Noen søndager har dere snakket om Huset med de mange rom. I formiddag taler jeg om huset som rommer alle disse rommene: Himmelen!

I teksten vi leste fra Åpenbaringen får vi et lite innblikk i dette veldige som venter oss. Og vi leser om dem som en dag skal gå gjennom det som Bibelen kaller 'Den store trengsel', og de kommer ut av den seirende. Til festen og gleden i de himmelske boliger. Der hvor de hellige finnes. De som har gått foran og som har fullført løpet her nede.

For meg har det de siste årene blitt så stort å tenke på den himmelske festforsamlingen, og at når vi feirer gudstjeneste, så feirer vi den ikke alene, men vi feirer den sammen med himmelen! På denne Allehelgens søndagen feirer vi minnet om alle som har gått foran oss, og som nå er hjemme hos Gud: Apostlene, martyrene og alle de hellige.

Når noen dør i Den ortodokse kirke, står det ofte i dødsannonsen: Evig ihukommelse! Det har sin bakgrunn i Salme 112,6: "Den rettferdige skal være i evig minne!"

Denne søndagen har vi alle noen å minnes. De tilhører ikke lenger den jordiske forsamlingen. Deres medlemskap er overført den himmelske festforsamlingen. Vi leser om disse som er gått forut, som har fullført løpet og bevart troen:

"Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss..." (Hebr 12,1)

Vi har både forbilder i de som lever iblant oss i dag, og som formes og dannes til mer og mer bli lik Jesus - og i alle dem som har gått foran oss, og som er hjemme hos Gud - den store skyen av vitner. Sammen med dem feirer vi gudstjeneste i formiddag. Èn dag er vi også kommet hjem. Her vil det være mennesker fra alle nasjoner, folk og tungemål. De har alle det til felles at de er kledd i hvitt. Johannes undrer seg over hvem de er. Og han får svaret: 'Det er de som har kommet ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod'. Det er altså ikke på grunn av dem selv at de er blitt hvite, disse kappene. Det er på grunn av Jesus og Hans verk på korset.

Ingen av oss kjenner morgendagen. Men når løpet er fullført, og det settes punktum for levd liv her nede, overføres vårt medlemskap til de himmelske arkivene. Vi er jo allerede innskrevet. Vi har fått navnet vårt i Livets bok. Det er bare datoen for overføring som mangler! Ingen av oss kjenner morgendagen, og vi vet ikke hvilke trengsler vi skal igjennom. Men dette vet vi: Når vi er hjemme i vårt himmelske hjem, så kan vi lese dette om den boligen vi får der:

"han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann,og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne." (Åp 7,15v-17)

Når jeg leser dette tenker jeg på martyrskaren. På alle disse som har betalt en så høy pris for å følge Jesus. De var tro like til døden. Disse som har sultet og tørstet, kjent den brennende heten og den stikkende solen. I himmelen - der hvor Gud har reist sin bolig over dem, er de fri. Der skal ikke noe ondt ramme dem mer. Og Jesus skal selv lede dem til 'kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne'.

Jeg ser dem for meg - disse som bærer Kristi sårmerker på sin kropp. Alle våre etiopiske, eritreiske, iranske, kinesiske, nord-koreanske martyrer, som får hvile ved kildene med livets vann. De er hjemme hos Gud.

I dag feirer vi gudstjeneste her i kirken. Stans et lite øyeblikk og tenk at vi feirer den sammen med alle de som har gått foran oss. Vi tar del med helgenskaren og martyrene i lovsangen og tilbedelsen. I himmelen, leser vi, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og tilba. Og de sa: 'Amen! All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen!'

La oss gjøre det samme. La oss falle ned og tilbe.