Når man står på terskelen til et nytt år, er dèt for mange en anledning til å gjøre opp årsregnskapet og så se fremover. Slik har det vært for meg i mange år.
Ved dette årsskiftet er det litt annerledes. For meg har det nye året startet allerede. Jeg lever med kirkeårs syklusen, og tidebønnene og lar dette farge dagene. Da blir livsrytmen annerledes.
Blant alle julekortene og julebrevene i år var det særlig ett som gjorde et sterkt inntrykk på meg. En god venn av meg forteller at han og kona har begynt å lese Oswald Chambers andaktsbok "Alt for Ham (My utmost for His Highest). Et tema som Chambers stadig vender tilbake til er dette med et overgitt liv; for meg er livet Kristus. Så skriver min venn: 'Gjennom sykdom og svakhet har vi måttet pløye dypere. Erkjennelsen av egen skrøpelighet og egne nederlag har fått oss til å innse at det er ikke bare dette vi må gå med til Gud, men også med vår egenvilje. Den naturlige styrke og oppdrift som har vært en del av oss, og som Gud i sin store nåde har anvendt til å fremme sitt rike, viser seg likevel å kunne stå i veien for et liv der Den Hellige Ånd får prege oss i større grad'.
Ordene til min venn har fulgt meg hele denne julen. Det er nemlig et ord som Herren har talt til meg om for eget vedkommende i flere måneder, og det er dette:
'Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss. Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde'. (Jak 4,5b-6. Revidert oversettelse av 2005)
Mens jeg arbeidet med dette jeg skulle skrive og publisere på bloggen i dag, fikk jeg en hilsen fra Anba Ermia, som er sekretær for pave Shenouda III. Han siterer Antonios den store, som skrev:
'Jeg så snarene som fienden har spredd ut over hele verden og stønnende sa jeg: Hvem kan frelse oss fra disse snarene? Da hørte jeg en stemme som sa: Ydmykhet!'
Gud søker oss med iver, og i sin store nåde. Men stoltheten vår kan hindre oss fra å få del i det Gud vil med oss, nemlig å forme sin Sønns bilde i oss.
'Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde...' (Rom 8,29)
Den helligste på jord beskriver seg selv som 'mild og ydmyk av hjertet' (Matt 11,29), og Han ber oss om å lære av Ham. Dette kan bli kun en teori, eller vi kan gjøre det til noe praktisk! Vi vet at hellighet er et produkt av nåde, og Gud gir nåde bare til den som er ydmyk. Det er bare Guds nåde som kan forandre våre hjerter. Praktisk tror jeg vi lærer dette ved å se våre skrøpeligheter, og vår synd. Ikke alle andres skrøpeligheter, og ikke alle andres synd, men min. Les Salme 51 og finn ut hvor mange ganger David bruker ordet 'min' eller 'mine'!
2012 blir for meg året hvor jeg ber om at Den Hellige Ånd må hjelpe meg til å be med hele mitt hjerte, med hele meg: Kyrie eleison, Kriste eleison, Kyrie eleison! Herre, miskunn Deg over meg! Kristus miskunn Deg over meg. Herre, miskunn Deg over meg!
Jeg vet ikke om noe viktigere bønneemne!
Det er dette som er mitt største behov: At Herren skal forbarme seg over meg. Det er så mye jeg ikke vet, så mye jeg ikke forstår, så mye jeg ikke kan sette ord på, for jeg har ikke ord for all smerte og uro jeg bærer på til tider. I møte med Den Hellige Gud, i møte med min egen skrøpelighet og tilkortkommenhet, med alle mine feil og mangler - med min synd: Kyrie eleison! Herre forbarm Deg!!
Av denne grunn er jeg blitt så glad i Jesusbønnen:
'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder!'
Det er fint det du skriver... men jeg sitter med en tanke og en takk når jeg leser: Gud HAR jo allerede forbarmet seg over oss. Han HAR forlikt oss med seg selv (Kol. 1:19-22) Jesus HAR gitt sitt blod for oss - en gang for alle. Det er jo selve evangeliet! Han skal ikke ofre seg selv for oss flere ganger. Guds nåde er fantastisk og ufattelig, men vi klarer ikke å ta fullt imot den før vi kommer til "vår egen ende" - gir opp vårt eget strev. "Grace can not be recieved until you come til the end of youself".Bjørn Eidsvåg synger: "(sang-dessverre)"Slutt å strev- det er jeg som skal komme til deg". En annen sang, av Sølvi Hopland har tittel: Barn, ikkje tenar". Første strofen: Nå kan du få være barn, og ikkje tenar." Tror det ligger en hemmelighet her for oss kristne. Vi strever så altfor mye i egen kraft, selv om det ser/virker aldri så mye "åndelig". Gud holder på å lære meg nå at han vbil at jeg skal hvile i nåden. Stole på nåden. Bare på nåden. Det er ikke noe jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mer. Det er ikke noe jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mindre. Gud er kjærlighet. Det klarer jeg aldri å forstå. Jeg er kommer til fornuftens ende - og der må jeg overgi meg til Guds nåde og si: Takk!
SvarSlett