Bunnløs nåde for den største synder, del 2

Her er andre del av forordet til John Bunyan's selvbiografi:

Moses skrev ned fortellingen om Israels barns vandring fra Egypten til Kanaans land (4.Mos 33,1-2). Han befalte dem også at de skulle minnes sine førti vandringsår i ørkenen. 'Og du skal komme ihu hele den vei Herren din Gud hat ført deg på i disse førti år i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville ha vare på hans bud eller ikke'. (5.Mos 8,2) Derfor har jeg også gjort meg umak med å tegne ned og offentliggjøre mine erfaringer, for at andre, om Gud vil, skal bli påminnet om hva Gud har gjort for dem, når de leser om Hans verk i meg.

En kristen bør ofte minne seg selv om hvordan nådens verk begynte i ham selv. 'Denne natt tok Herren i akt for å føre dem ut av Egyptens land; den samme natt skal alle Israels barn ta i akt for Herren, slekt etter slekt'. (2.Mos 12,42) 'Min Gud,' David, 'min sjel er nedbøyet i meg, derfor kommer jeg deg ihu fra Jordans land og Hermons høyder, fra det lille fjell'. (Salme 42,7) Han husket også løven og bjørnen, da han gikk avsted for å stride mot kjempen fra Gat. (1.Sam 17,36-37)

Paulus pleide også å handle på samme måtem selv når hans liv sto på spill. Når han sto foran sine dommere, om han ihu og vitnet om den dag og den stund da nådens verk tok til i hans liv, og ved det følte han seg styrket (Apg 22,24) Da Gud hadde ført Israels barn gjennom Det røde hav og langt inn i ørkenen, måtte de likevel vende tilbake dit for å bli minnet om hvordan deres fiender omkom der (4.Mos 14,25) Til tross for at de tidligere hadde sunget Guds pris, hadde de snart glemt Hans velgjerninger. (Salme 106,11-13)

(fortsettes)