Jeg husker barndommens kjekling: 'Faren min er sterkere enn faren din, så!' Minnene fra en god oppvekst med en veldig snill far, som dessverre døde da jeg var 12, fanger min oppmerksomhet når jeg leser dette første leddet av Den apostoliske trosbekjennelsen:
"Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper."
Det er en interessant kobling - synes jeg - mellom Gud som Far, som Abba, som jeg skrev om i den forrige artikkelen, og Den Allmektige. En rett oppfatning av hvem Gud er, er nødvendig. Det avgjørende for et menneske er ikke hva han eller hun i et gitt øyeblikk sier eller gjør, men hvem han eller hun innerst inne tror at Gud er. Så kan man undres hvorfor den eller de som skrev Den apostoliske trosbekjennelsen ville understreke Guds allmakt, og ikke noen av Hans andre egenskaper: At Han er selvtilstrekkelig, evig, uendelig, uforanderlig, trofast, god, rettferdig, vis, full av nåde og kjærlighet, bare for å nevne noe.
Men de stanset altså ved dette: Den Allmektige, og de koblet dette sammen med at Gud er Far, og det viktigste for dem synes altså å være å understreke først at Gud er Far, Abba, og så at Han er allmektig. Det gir jo uttrykk for et sant Gudsbilde, og som trengs i dag, hvor stort sett bare èn side av Gud presenteres: at Han er kjærlighet.
Overhøyhet og allmakt hører sammen. Det ene kan ikke eksistere uten det andre. For å regjere suverent må Gud ha all makt. Det er hva allmektig betyr. Ordet forekommer ca 50 ganger i Bibelen og anvendes aldri om noen annen enn Gud. Han alene er Den Allmektige. Gud er i besittelse av det som ingen annen skapning har, nemlig en overflod av ufattelig makt, en styrke som er absolutt.
I Salme 62,12 sier David det slik:
"Èn gang har Gud talt, ja, to ganger har jeg hørt det: Styrke hører Gud til."
Apostelen Paulus sier at naturen er et bevis på at Guds makt er evig:
"For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning". (Rom 1,20)
Og apostelen Johannes får et lite glimt av himmelen, og skriver i Åp 19,6:
"Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge".
Allmektighet er likevel ikke et uttrykk for summen av all makt, men en egenskap hos en personlig Gud som vi som kristne tror er Jesu Kristi Gud og Far og som også er Far for den som tror på Ham. Den som tror på Gud finner i denne kunnskap en kilde til en underbar kraft for sitt eget indre liv. Hans tro løfter seg oppover for å ta det store spranget til fellesskap med Ham som kan gjøre alt hva Han vil og for hvilken ingenting er for tungt eller vanskelig, fordi Han har all makt.
Hei Bjørn Olav
SvarSlettDette finner jeg svært interessant. Gi oss hjelp til å henvende oss til Gud Fader, til Jesus, til DHÅ. Jeg synes vi har en overvekt i Norge til å henvende oss til Jesus. Det er kjempebra og helt sentralt. Men Jesus var opptatt av at disiplene skulle gå direkte til Faderen. Jeg gleder meg til lese fortsettelsen av din serie.
Hilsen Øyvind Fjellestad