mandag, desember 26, 2011

Reddet fra den visse død av Hl.Herman av Alaska

Jeg brukte deler av 1. juledag til å lese en biografi om Hl.Herman av Alaska, en av de første slaviske misjonærene til Den nye verden. I år er det 175 år siden denne hellige mannen døde. Det var i 1794 at en gruppe russiske misjonærene fra det berømte Valaam klosteret ved Lagodasjøen, kom til Kodiak i Alaska. Her grunnla de et misjonsarbeid, som skulle føre til at hele Alutiiq-folket kom til tro på Jesus.

Det underlige var at mens jeg leste denne boken, fikk jeg en hilsen fra abbed Tryphon, hvor han skriver om - ja nettopp, fader Herman av Alaska! Abbed Tryphon, som er en av mine venner, er abbed for All Merciful Saviour Orthodox Monastery i Vashon utenfor Washington, USA.

Historien abbed Tryphon forteller om Hl. Herman, er en historie han har fått fra biskop George, som er åndelig far for søsterklosteret til All Merciful Saviour Orthodox Monastery. Det ligger i Virginia. Historien biskop George forteller er fra 1990. Klosteret i Virginia hadde leid inn en mann til å hugge ned noen døde trær på eiendommen sin. Mannen, som drev et firma som tok på seg slike oppdrag, kom til klosteret sammen med sin kone. Svært hensynsfullt felte han de gamle trærne uten å skade vegitasjonen rundt dem. Når arbeidet var fullført ville han slett ikke ha noen betaling. De var ikke ortodokse, og munkene undret seg over hvorfor de gjorde arbeidet med trærne helt gratis.

Svaret fikk de senere, og årsaken handlet om noe som hadde skjedd noen år tidligere, da Leo og Kathleen, som de to het, giftet seg.

Både Leo og Kathleen var lidenskapelige fjellklatrere. Bryllupsreisen ble lagt til Alaska, hvor de skulle klatre opp Nord-Amerikas høyeste fjell, Denali (Aka McKinley). De oppholdt seg en tid ved foten av det 20.320 fot høye fjellet. Studerte kartet, snakket med kjentmenn, sjekket utstyret, og ventet på godt vær. Når de så endelig la ut på den særdeles vanskelige oppstigningen, var de svært spent på hvordan de skulle klare å klatreturen. Men de var fast bestemt på å lykkes.

Mot slutten av dagen, møtte de en mann som var på vei nedover. Den gamle mannen, gikk nedover en smal og stupbratt sti. Han så undelig ut, med en lang svart drakt. Han hilste vennlig på dem, og gav dem det råd at de snarest mulig måtte gjøre vendereis. Været var i ferd med å bli dårlig, en storm var i anmarsj. 'Snart', sa mannen, 'vil det være livsfarlig å oppholde seg i fjellet'. Og før de rakk å stille spørsmålet, sa han at han var lokal innbygger, og godt kjent med vær og føreforhold. Han forlot dem, og gikk videre.

Noen minutter senere, da Kathleen snudde seg for å se etter mannen, kom hun til å tenke på at han ikke hadde med seg noen oppakkning. Hvordan kunne han bevege seg så høyt oppe, uten mat og klær. De valge å lytte til den gamle mannens råd, og gikk ned igjen til leiren. Da slo det dårlige været til. Stormen raste i fjellene. En uke senere fikk de høre at en gruppe fjellklatrere hadde omkommet denne natten.

Da Leo og Kathleen kom tilbake til tettstedet som var utgangspunktet for klatreturen, tenkte de på den gamle mannen som hadde advart dem. Plutselig fikk de se et bilde av sin redningsmann. Det var satt opp på en oppslagstavle utenfor en kafe, sammen med bilder fra fjellet. Bildet av redningsmannen var trykket på en brosjyre fra en ortodoks kirke i nærheten. Bildet var et ikon av Hl. Herman av Alaska!

Leo og Kathleen var helt sikker. Dette var et bilde av mannen de hadde møtt i fjellet, og som var i ferd med å gå nedover den stupbratte fjellsiden. Han som hadde advart dem var Hl. Herman. De visste ingenting om denne ortodokse helgenen fra før av. Det var sant at han var en av de lokale! Men Hl. Herman hadde på det tidspunktet vært død i over 170 år. Likevel hadde han reddet dem fra den visse død.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar