Spor etter Gud i egen livshistorie, del 6

Jeg gjør nå et langt et sprang i historien, men det har likevel sammenheng med denne perioden av mitt liv som jeg nå beskriver.

I fem år arbeidet jeg som redaktør av Ropet fra Øst, tidsskriftet til Norsk Misjon i Øst. En av de mange gruppene i Øst-Europa vi hadde kontakt med var 'Herrens Arme', en fornyelsesbevegelse innenfor Den rumensk ortdokse kirke, kjent for sitt sosiale arbeid, og for de mange tegn og under, som skjer i deres sammenhenger. Denne gruppen hørte med blant de som ble sterkest forfulgt under kommunisttiden. Jeg drømte lenge om å få komme i kontakt med dem, men lykkes aldri de årene jeg arbeidet for Norsk Misjon i Øst. Da jeg sluttet ba jeg Herren om Han en dag kunne føre meg sammen med noen av dem.

Så dør min nærmeste medarbeider i Baptistkirken på Lillehammer. Etter begravelsen var det minnesamvær i kirken, og den eneste plassen som var ledig, var plassen ved siden av meg. Plutselig går døren opp, og inn kommer en mann jeg aldri har sett. Han kommer opp til plassen hvor jeg satt, og setter seg. Han presenterer seg som Victor fra Romania. Jeg undret meg. Jeg kjente godt mannen som var død, og visste at han ikke hadde hatt noen kontakter med rumenere. Vi kom i snakk og Victor fortalte at han var snekker. Jeg spurte: 'Kjente du avdøde?'

'Nei', sa Victor, men 'Herren ba meg om å gå i denne begravelsen!'

Så underlig dette var. Jeg har ikke for vane å gå i begravelser til folk jeg ikke kjenner. Så sier Victor: 'På fritiden holder jeg på med et annet arbeid. Jeg er en av lederne for Herrens Arme i den nordlige delen av Romania!'

Tenk det! Der satt bønnesvaret! Herren velger en av de vanskeligste dagene i min tjeneste som pastor, til å svare på min bønn om å få treffe en av representantene for denne ortodokse fornyelsesbevegelsen.

Etter dette har jeg holdt god kontakt med min kjære rumensk ortodokse venn.

En tid før jeg sluttet som pastor i Lillehammer baptistmenighet hadde jeg bedt om Herrens ledelse for fremtiden, men uansett hvor mye jeg ba over dette, var himmelen taus. En dag kjente jeg at tiden var inne for å levere min oppsigelse. Fremdeles hadde ikke Herren svart på min bønn. Klokken 21.00 ringer telefonen. Det er Victor. Han visste ingenting om hva jeg hadde bedt om, heller ikke noe om mine planer om å slutte.

'Jeg har bedt for deg i hele dag,' forteller Victor, 'men først nå fikk jeg klarsignal fra Herren om å ringe deg. Du går og venter på en bekreftelse!'

Hvordan kunne Victor vite dette? Han visste ikke. Men Herren fortalte ham det. Jeg spurte: 'Sa Herren noe mer til deg, Victor?' Han dro litt på det, før han sa: 'Ja, men det var så underlig at jeg vet ikke om jeg skal si det.' 'Jeg er klar for underlige ting,' svarte jeg og så sier Victor: 'Herren har sagt at du skal slutte som pastor på Lillehammer, fordi han har noe helt annet for deg'.

Dette profetiske ordet ble gjentatt av to andre personer samme uke, uavhengig av hverandre og to personer som heller ikke kjente til hverandre, og som heller ikke kjente meg. På denne måten ledet Herren oss inn i den tjenesten vi har i dag.

Jeg nevner dette for å vise at de i Den ortodokse kirke finnes mennesker som lever nært Herren og tjener Ham, og som Herren bruker på underfullt vis gjennom sine nådegaver. De lever nært Gud i bønn, mange av dem i faste og bønn. Det har jeg fått så mange bekreftelser på gjennom årene. I fjor fikk jeg en epost med et profetisk budskap fra en ortodoks biskop i Belfast, som jeg aldri har møtt. Han hadde en drøm om meg en natt, og Herren gav ham et ord. Det stemte helt inn i min livssituasjon.

Det er ingen tvil om at vi som tilhører andre deler av kirkefamilien har svært mye å lære av våre rumenske ortodokse venner. Ikke minst når det gjelder bønn og innvielse til Herren.

På bildet sees Victor Otet, helt til høyre med blå caps, i det han deler ut klær og leker til en fattig sigøynerfamilie.