Farene ved nasjonalismen - hvilket rike tjener vi, egentlig?

Arnfinn Haram byr på en særdeles lesverdig kronikk i Klassekampen på lørdag.

Haram skriver:

"Gjennom paradar, flaggseremoniar og statshøgtider feirar samfunnet sine mytar og sine verdiar, og held fast på og fremjar dei for sine undersåttar og medlemmer. Slik kan ein oppretthalde biletet av seg sjølv som positivt, harmonisk og fredsskapande til skildnad frå religionen som berre skaper strid og spetakel. I røynda er det i dag ikkje mykje som trugar freden og utviklinga i verda, politisk, sosialt og økologisk, så sterkt som uhemma nasjonalisme, oftast i pardans rundt gullkalven saman med dei globale kapital- og markedskreftene. Meir søkjeljos å denne 'verdsreligionen' hadde gjort seg".

En god analyse, spør du meg, og utfordrende, fordi Haram setter oss i en situasjon hvor vi må granse våre egne ståsteder. Annet sted i kronikken, skriver han:

"Om muslimar eller kristne skulle kjempe for si tru, er det fanatisme og ekstremisme; når nokon døyr for fedrelandet eller 'våre verdiar', er det heroisk".

Haram er inne på det jeg har skrevet noe om i det siste, nemlig hvordan vi hele tiden snakker om 'de andre':

"Det er dei som er overtruiske, bakstreverske, absolutistiske og valdelege. 'Vi' er rasjonelle, universelle, tolerante, gode og fredelege. Dermed ser ein ikkje uynskte drag i si eiga framtoning. Ein ser ikkje religiøsiteten, kulten og ikonografien i sine eigne samfunnsformer; i kropps og velverekulturen, i politiske ideologiar - og ikkje minst i dyrkinga av det nasjonale og dei nasjonalstatlege verdiane".

Som kristne trenger vi på nytt å sette Jesu ord på vår dagsorden:

'Mitt rike er ikke av denne verden ...' (Joh 18,36)

Og: 'Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon'. (Matt 6,24)

Hva slags praktiske konsekvenser får det ordet for oss?