Spor etter Gud i egen livshistorie, del 15

I kjølvannet av kontakten med Peter Hoover, som jeg skrev om i forrige artikkel, fikk jeg kontakt med brødrene Torkelson, og i sær en av dem, Nelson (til høyre på bildet). Som nevnt tidligere har anabaptistenes tro og historie beskjeftiget meg siden midten av 1970-tallet.

Hva er det med dem som har fascinert meg slik?

Det er flere ting. Først og fremst deres overgivelse til Gud. Dette var og er oppriktige mennesker, som mer enn noe annet ønsker å ta på ramme alvor hva Det nye testamente sier om disippelskap, radikal etterfølgelse og nytestamentlig menighetsliv. Og som lever det ut, ikke bare som en teori, men i hverdagslig praksis.

Dette var og er mennesker som er opptatt av Guds rike, og hvordan dette riket får sitt uttrykk i levd liv på et lokalt sted. Siden jeg leste Bergprekenen for første gang for 40 år siden ble jeg så grepet av dens radikale innhold. Dette er prinsippene og lovene som gjelder for Guds rike, ikke for et fremtidig tusenårsrike, som enkelte mener, men for Guds rike her og nå. Jeg har lett etter mennesker som ville leve den ut i praksis, og se på den som forpliktende for deres liv med Jesus. Slike mennesker har jeg funnet, og det er noe ved deres radikalitet som fanger min oppmerksomhet og som skaper en lengsel etter å leve på samme måte. Utopisk? Nei, slett ikke. Det er tusenvis av mennesker som har gjort det - og gjør det.

Jeg er fascinert av deres enkle levesett, deres opprør mot materialismen, at de går motstrøms, at de ikke vil blande statsmakten med kirken, eller omvendt, at de er tydelige pasifister. Dette er en naturlig konsekvens av at de leser Bergprekenen bokstavelig og lever deretter. Selv om det bringer dem inn i en rekke konflikter. De ser på seg selv som pilegrimer, som fremmede i denne verden, og som kun er på gjennomreise.

Mange av dem har lidd martyrdøden. Prisen for en slik radikal tro har vært kostbar. Og i mange sammenhenger er det slik fremdeles. For meg personlig har det vært berikende å kjenne mennesker som dette gjennom 40 år, men det har også vært veldig utfordrende. For det har ført til at jeg selv har måttet sette spørsmålstegn ved min måte å leve på, og på hva jeg tror er rett og riktig ut fra Guds ord.

Om de har rett i alt. Nei, det tror jeg ikke. Men det fratar dem ikke dem deres integritet som mennesker med en brennende kjærlighet til Jesus, og en kompromissløshet etter å følge Lammet dit det går. Ikke alt anabaptistene tror er i tråd med urkirken. En av dem som har påvist dette tydelig er en av deres egne, David Bercot. Gjennom hans - også selvkritiske bøker - finner vi flere eksempler på at de er preget av 1600-tallets anabaptistiske teologer, som igjen var preget av sin samtid, og dermed skiller seg fra urkirkens tro på noen punkter. Det gjelder blant annet deres syn på nattverden. Men når alt kommer til alt er de mennesker som bærer en sterk lengsel etter å leve i pakt med den tro og overbevisning som preget de første generasjoners kristne. Selv kan jeg ikke dele alt det anabaptistene tror og lærer. Det gjelder ikke minst deres nattverdsyn, og flere ting som jeg mener er kuturelle uttrykk, mer enn bibelske.

(fortsettes)