Gjenfødt til aktiv ikke-vold, del 1

Med dette gjør jeg et forsøk på å oversette det jeg anser for å være et viktig bidrag til forståelsen av et kristent ikke-volds engasjement, slik fredsaktivisten, den monastiske kommunitetslederen, baptisten og bloggeren Jonathan Hartgrove-Wilson (bildet) beskriver det i en bok som utkommer på engelsk senere i år:

Jeg sitter i lobbyen på et hotel i Baghdad, og lytter til en amerikansk bestemor som har tilbrakt de siste seks månedene i Irak. Hun er medlem av Christian Peacemaker Teams (CPT), en bokstavelig reserve av fotsoldater i Herrens arme. Siden 1986 har CPT gjort sin misjon - 'kommet i veien' for vold ved å praktisere direkte ikke-volds prinsipper i konfliktområder. Jeg vokste opp med å synge leirsanger om det å være med i 'Herrens arme', men jeg kunne aldri ha forestilt meg at kallet til tjeneste ville ha ført meg hit. Jeg er i en krigssone, hodet mitt er som om det skulle være fylt av bomull etter netter med mangelfull søvn, og jeg ser etter en vis sjel for rettledning. Mange av de irakiske vennene til CPT har foreslått at vi burde reise. Saddam Husseins regime vakler, byen er under beleiring, og hver natt bringer enda en serie med bomber som får jorden til å riste under oss. Vi er ivrige etter å få vite hva vi kan gjøre, men lokalbefolkningen vet svært godt at det er lite som kan gjøres når hver natt tilbringes klemt sammen med barna, i det man lytter til luftvernsirenene og venter på å se om taket faller sammen over deg. Hvorfor være her når man ikke trenger det - hvis det ikke er ditt hjem, dine barn, din by som du ber om skal bli spart for denne galskapen?

På avstand, etter eller annet sted ved bygrensen, hører vi bombene begynner å falle igjen. Dette gjør at morgenrapporteringen gjør en pause, og jeg kikker meg rundt og ser på kretsen av 20 fredsaktivister for å spore et generelt fryktnivå. En eldre gentleman som sitter rett over for meg, med hendene foldet i fanget, har ansiktet vendt mot himmelen hvor bombene faller. Han synger:

Over my head, I hear music in the air.
Over my head, I hear music in the air.
Over my head, I hear music in the air.
There must be a God somewhere.

Jeg kommer til å tenke på at for noen dager siden hørte jeg en journalist spørre denne mannen om han var redd. 'Å, ja,' sa han på en rolig måte, 'jeg er redd'. Så, med et lite smil, la han til: 'men kanskje ikke slik du tror. Jeg er ikke redd for å dø. Mitt liv tilhører Gud. Men jeg er redd for troen på at krig gir frihet. Jeg er redd for å sitte hjemme når denne formen for vold skapes av min regjering. Jeg er redd for at det Martin Luther King sa var sant: vårt eneste valg nå er mellom ikke-vold eller ikke-eksistens'.

(fortsettes)