Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag

I dag er det akkurat en uke siden hjerteinfarktet rammet meg. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for livet, og opplever denne forunderlige våren så sterkt. I går så jeg blåveis og hvitveis for første gang, og jeg sitter å venter på å høre Grågåstoget kakle forbi huset vårt på vei nordover. Det har ikke skjedd enda, men det er også i tidligste laget.

Er fortsatt veldig sliten. Orker ikke så mye om dagen. Heller ikke lese, som jeg er så glad i, men det gjør godt å kunne skrive litt innimelom. Etter ni år som journalist sitter det i blodet. Blir lett rørt over ting, og ikke minst den omsorgen mange viser. Blomster på døra, hilsener på Facebook, forbønn - alt dette rører meg djupt. Jeg er så heldig å ha familien rundt meg, og det er en god støtte, sammen med gode venner og vår alltid trofaste Wheaton Terrier, Poirot.

Et ord som har vært viktig for meg i denne fasen er Salme 27,4-6:

'En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter; at jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp. Nå løfter jeg mitt hode høyt over mine fiender rundt omkring meg. Jeg vil ofre jubeloffer i hans telt. Jeg vil synge og lovsynge for Herren'.

Det er særlig ordene: 'for han gjemmer meg i sin hytte på det onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt', som er blitt så levende for meg. Slik er vår himmelske Far.

Er takknemlig for alle som fortsetter å be for meg og familien i denne tiden.