Andreas og Katharina Kolb og deres martyrium

I dag skal du få møte Andreas og Katherina Kolb. Vi må et godt stykke tilbake i historien for å finne dem. Nærmere bestemt 1530. De var bønder, og bodde i Zella St Blasii (bildet), nær Ohrdruf i Sachsen-Gotha.

Helt siden Martin Luther naglet sine teser til kirkedøren i Wittenberg, hadde folk i Tyskland hatt spørsmål om autoritet. Hvem er den sanne kirke? Hvem bestemmer? Enkelte var av den oppfatning at autoritet kom med den tjeneste de sto i: 'Gud etablerte de kirkelige og de statlige tjenestene', sa de 'og gir autoritet til de som innhar dem'. Andre trodde autoritet kom rett ut av Bibelen. 'Vi kan være ulydige mot myndighetene, men adlyde Guds ord', ropte Martin Luther til sine tilhørere. Men lik resten tolket han Bibelen som det passet ham.

En liten gruppe mennesker i Tyskland hevdet at enhver er sin egen autoritet, mens den store gruppen ristet på hodet og spurte: 'Hvordan skal vi kunne vite hvem som har rett? Vi vet ingenting og vi vil ikke ha på oss ansvaret med å bestemme enten det ene eller det andre. Den avgjørelsen må tas av teologene og de lærde kirkens menn'.

18. januar 1530 satte Andreas og Katharina Kolb dette spørsmålet om kirkelig autoritet på dagsorden, og fikk svare for det med sine egne liv.

Vel et år før dette skjedde hadde ekteparet tatt en viktig beslutning. En omreisende evangelist fra Hildburghausen i Thüringen hadde dukket opp i landsbyen hvor de bodde. Hans navn var Volkmar. Han fortalte sine tilhørere: 'Den som vil være en sann kristen må oppgi alt han har og lide forfølgelse inntil døden'.

Volkmar talte med myndighet og overbevisning. Hans budskap, selv om det skremte enkelte, overbeviste andre som fant det i samsvar med Kristi stemme i deres egen samvittighet. Når Volkmar kalte dem til å forsegle sin avgjørelse for Kristus, med å la seg døpe på sin bekjennelse, lot Andreas og Katharina Kolb og fem andre det skje. Datoen var 7. juni 1528.

Med det samme de lutherske myndighetene i Sachsen-Gotha oppdaget det som hadde funnet sted, satte de alt inn på å slå ned på anabaptistene. En ny lov slo nemlig fast at kun autoriserte pastorer fra den lutherske kirke kunne forrette dåp og nattverd. Og som Andreas og Katharina kjente godt - noen hadde gjort dette tidligere, og de var enten blitt torturert eller blitt halshugget!

Etter å ha plassert deres to barn, en på fem og en på ett år, hos slektninger, rømte de. Det gjorde også andre ektepar som hadde latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Hans Fock og hans kone overlot sitt to år gamle barn til slektninger, og flyktet. Det samme gjorde Balthasar Armkneckt og hans kone, som overlot sine fire barn - den eldste var ni, til slektninger. Det samme gjorde Kaspar Komel og hans kone, som etterlot seg fire små barn, det samme med Georg Ungers og Konrad Eigerles.

De første myndighetene klarte å gripe var Andreas og Katharina. De ble brakt til Reinhardsbrunn, et gammelt kloster som lutheranerne hadde omgjort til fengsel. Det lå i nærheten av Gotha. Der ble de forhørt og truet på livet. Andreas fortalte dem sannheten: 'Ja, det stemmer. Vi er blitt døpt på bekjennelsen av vår tro'. Han skjulte ingenting for myndighetene og på grunn av hans ærlige, ydmyke holdning ble de som arresterte dem så beveget at de lot dem gå. 'Hvis det er slik at jeg har tatt feil,' sa Andreas, 'så vil jeg med glede vende tilbake til statskirken'.

Tilbake i landsbyen ble Andreas og Katharina mer og mer klar på at de hadde valgt rett, når de bestemte seg for å følge Jesus. De fortsatte å møtes med sine trossøsken, gikk enkelt kledd, gjorde godt mot de som gjorde dem urett, delte det de hadde med andre, og ba ofte sammen. Et år etter ble de på nytt arrestert, sammen med syv andre, og brakt tilbake til Reinhardsbrunn.

Denne gangen begynte torturen med det samme. Katharina, som var i forferdlige smerter og djup frykt, fortalte myndighetene at hun ville adlyde dem. Det samme gjorde Valentin Unger, Balthasar Armknecht, og Osanna Ortleb. Men Andreas holdt ut: 'Jeg forblir tro mot Kristus, og med dem som følger ham,' sa han. Og fikk følge av fire andre.

Til å begynne med var Katharina desperat: 'Nei, Andreas', ropte hun. 'Ikke vær så sta.De vil drepe deg, og hva skal det da bli med meg og barna!'

Men Andreas holdt fast ved sin beslutning: 'Hvis Herren tillater at de dreper meg, så vil Han ta vare på deg. Jeg kan ikke ta tilbake det jeg vet er rett og gjøre det jeg vet er feil. Du vet også at det er feil. Vil du bryte det løfte du gav Kristus?'

Revet mellom sin kjærlighet til barna, sin kjærlighet til sin ektefelle og Kristus, sto Katharina der gråtende i torturkammeret i Reinhardsbrunn. 'Om vi bare kunne ha vært denne forferdelige avgjørelsen foruten!'

Katharina bestemte seg for å følge Kristus. De lutherske myndighetene halshugget henne sammen med sin ektefelle, sammen med Christoph Ortleb, Elsa Kunz, Barbara Unger og Katharina König.

To måneder senere publiserte Martin Luther en bok basert på Salme 82 hvor han forklarer hvorfor myndighetene bør drepe vranglærerne.