I svakhet og levd liv lyser Kristus frem, del 1

Apostelen Paulus bar på en sterk lengsel: at Jesus skulle prege ham slik at det satte seg fast i kroppen hans, og mennesker skulle se Jesus når de så Paulus. Han uttrykker det slik i brevet han skriver til menigheten i Filippi:

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.' (Fil 1,20)

Jeg kom til å tenke på disse ordene når jeg leste om David Livingstone (bildet) i går før jeg la meg.

Det fortelles om den legendariske misjonæren at han skulle tale på Universitetet i Glasgow. Studentene var vant med å få besøk av misjonærer, og de hadde tatt med seg ulike gjenstander de kunne lage bråk med når misjonærene skulle tale. Slik også denne dagen. De gjorde seg klar. Livingstone tok det første steget opp på podiet. Hans venstre arm hang langs hans side etter at den nesten var blitt avslitt av en svær løve. Hans ansikt var fullt av rynker og merket etter flere harde runder med feber og angrep fra de innfødte. Reumatisk feber hadde gjort ham halvt døv og han hadde fått en gren stukket i det ene øyet når han hadde beveget seg gjennom jungelen, slik at han ble blind på det øyet.

Studentene stirret på David Livingstone, for de visste at hva de så var et liv som fullstendig hadde brent for Gud. Alle stod blikk stille og ikke et ord falt. Den store forsamlingen lyttet i henført stillhet mens Livingstone vitnet om sin trofasthet mot Gud og virkeliggjørelsen av et liv som ble gitt til dette ene formål: å følge Jesus og ære Ham.

Når verden får se et vandrende, levende offer vet de om det, og man blir stille.

Vi vet ikke hvordan apostelen Paulus så ut. Men ut fra noe av det han selv skriver kan man danne seg et bilde:

'Jeg har hatt større strev, vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange ganger vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær. Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden. I tillegg til alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for alle menighetene. Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem faller fra uten at det brenner i meg?' (2.Kor 11,23-29)

Hvordan ser et slik mann ut? Hans kropp er preget. Han bærer preg av lidelse og smerte. I dette skrøpelige karet skinner det et lys frem: Kristi herlighet. Mennesker ser det - og blir grepet. Ikke bare ordene, men kroppen bærer bud om levd liv, troverdig liv.

I en ny serie skal vi se nærmere på hva praktisk kristenliv under korset innebærer. Vi skal se på dette tema både ut fra Skriften og fra livene til noen av de som valgte Kristi lidelsessamfunn.

(fortsettes)